kampene i Sør-Norge i 1940 – Store norske leksikon (original) (raw)

Kart over de ulike fremrykningene og trefningene i Sør-Norge i april-mai 1940. De siste styrkene overgav seg i begynnelsen av mai. I Nord-Norge fortsatte derimot kampene til 10. juni.

Kampene i Sør-Norge begynte 12. april 1940. Noen av styrkene overgav seg tidlig, mens de siste kjempet til begynnelsen av mai. Bildet viser en norsk avdeling som har overgitt seg til tyskerne.

Tyske soldater på sykkel i aprildagene 1940, ukjent sted i Norge.

Kampene mellom tyske og norske soldater i Sør-Norge pågikk fra 12. april til begynnelsen av mai 1940. Norge ble med i andre verdenskrig da Tysklands angrep på Norge, operasjon Weserübung, begynte 9. april 1940. Angrepet ble ledet av Nikolaus von Falkenhorst. Etter at tyske styrker hadde gått i land og okkupert flere av de største byene i Norge 9. april, begynte de militære kampene 12. april.

Faktaboks

Også kjent som

kampane i Sør-Noreg i 1940; felttoget i Sør-Norge i 1940; felttoget i Sør-Noreg i 1940

Spredte og dårlig utstyrte norske styrker begynte snart å yte motstand mot en overlegen fiende. På enkelte frontavsnitt skulle noen få tapre og initiativrike nordmenn få stor betydning for utviklingen. Andre steder ga norske enheter opp uten kamp. Som en del av den allierte aksjonen for å ta Trondheim – Operasjon Hammer – ble britiske styrker landsatt i Åndalsnes 17. april, men måtte gi opp kampen 30. april. De siste norske stillingene overgav seg i begynnelsen av mai.

• Les mer om kampene i Midt- og Nord-Norge.

Østfold

Etter angrepet på Norge 9. april 1940 hastet det for tyskerne å befeste sine stillinger i Sør-Norge. Nikolaus von Falkenhorst sendte derfor ut de styrkene han rådde over allerede 12. april. Ytterligere forsterkninger var ikke ventet før 14. og 15. april, men han agerte likevel i god prøyssisk militær tradisjon og handlet i stedet for å vente. To tyske bataljoner rykket inn i Østfold, én mot Fredrikstad via Moss og én over Glomma ved Askim. Det kom til kraftige kamper ved Fossum bro, der nesten 100 norske soldater hadde inntatt stillinger. Kampen raste hele dagen, men utpå kvelden måtte nordmennene gi tapt. Tyskerne fortsatte framrykkingen og tok fortene Greåker, Trøgstad og Høytorp etter korte stridigheter. Tyskerne ble for sterke, og i stedet for å overgi seg trakk nesten 3000 norske soldater over grensen til Sverige for å unngå å bli tatt til fange. Kampene i Østfold varte i over tre dager.

Kongsberg/Vinje og Telemark

På Heistadmoen hadde et infanteriregiment mobilisert allerede 11. april. Da en tysk styrke på 300 mann marsjerte uforstyrret inn i Kongsberg 12. april og truet med bombing, valgte regimentsjefen å legge ned våpnene. En del av befalet og soldatene var uenige i dette, så de samlet våpen og utstyr og dro til Vinje for å fortsette kampen. Da Kongsberg falt, lå veien over Numedal og Telemark åpen for tyskerne. Kapitulasjonen på Kongsberg fikk ringvirkninger på Østlandet. Oscarsborg festning valgte å kapitulere, og også styrkene som var samlet i Setesdal la ned våpnene. Soldatene og offiserene som valgte å dra fra Heistadmoen, dro til Rjukan og Vinje. Ved Rjukan forskanset 300 mann seg nord for Tinnsjøen. Fra 25. april til 2. mai holdt de stand mot store tyske styrker, men de valgte å overgi seg 3. mai.

Ved Vinjesvingen satte sekondløytnant Thor Olaf Hannevig (1891–1975) opp en styrke. Han erklærte unntakstilstand i området og mobiliserte så mange han kunne. Han hadde klart å samle en anselig mengde våpen og utstyr, og mente han skulle klare å holde tyskerne på avstand en god stund. Kampene ved Åmot bro påførte tyskerne store tap. Styrken til Hannevig holdt ut helt til 8. mai, etter at tyskerne truet med bombing av sivile mål dersom han ikke ga seg. Han sendte derfor sine soldater hjem i sivil. Da han overga seg, var det bare tre mann, seks lotter og 28 tyske krigsfanger igjen.

Rogaland

Tyske sjøfly ved Sola 10. april 1940.

Da tyskerne inntok Sola flyplass, Egersund og Stavanger på samme dag, valgte oberst Gunnar Spørck (1884–1968), sjef for forsvaret av Rogaland, å trekke sine styrker østover. Tanken var å forene seg med avdelingene i Setesdal. Da det viste seg at de hadde kapitulert, valgte han å la soldatene gå i stillinger ved Ålgård/Figgjo, Bråstein–Undheim og Vikeså. 17. april gikk tyskerne fra Egersund til angrep og drev nordmennene tilbake under harde kamper. Kampene endte 23. april ved Gloppedalsura og Dirdal etter at de norske styrkene hadde bitt godt fra seg.

Hordaland

Bergen hadde falt 9. april, og de norske militære styrkene ble trukket ut av området og opp mot Voss. De gikk i stilling ved Vaksdal, Stanghelle, Dale og Bolstadøyri. Her ytte de kraftig motstand og stoppet tyskerne. 22. april kom det ytterligere tyske forsterkninger fra to bataljoner infanterister oppover fra Stavanger. Disse ble satt inn i kampene, og med det ble overmakten for stor. De norske styrkene i Hordaland kapitulerte 24. april.

Hønefoss–Hadeland

Generalløytnant Otto Ruge ledet den norske militære motstanden mot de tyske invasjonsstyrkene frem til kapitulasjonen 10. juni 1940, hvorpå han havnet i tysk krigsfangenskap, først i Norge, deretter sendt til Tyskland – hvor han satt til andre verdenskrig var over i mai 1945.

I dagene etter overfallet landsatte Wehrmacht et stort antall stridsvogner. Disse hadde en kapasitet og ildkraft som det flere steder viste seg vanskelig å stå imot. Foto fra et ukjent sted på Sørlandet.

Vestoppland infanteriregiment nr. 6 mobiliserte på Helgelandsmoen ved Hønefoss og senere ved Ådalen og i Brandbu. I tillegg ble det mobilisert fem kompanier på Hvalsmoen. Styrkene skulle forsvare store områder og måtte derfor være mobile. Ordren gikk ut på å forsinke de framrykkende tyske soldatene så lenge som mulig. De norske styrkene ble utplassert ved Vikersund og Sollihøgda som var de mest naturlige framrykningsveiene, og trakk også helt ned mot Sandvika for å sprenge broer.

De første trefningene kom om kvelden 11. april ved Nypefoss bro nord for Sandvika. De norske soldatene trakk seg tilbake til Sollihøgda etter trefningen og forskanset seg der. Etter heftige kamper, der blant annet tyske stukabombere ble satt inn, trakk de seg ytterligere tilbake, først til Vik ved Sundvollen og deretter til Norderhov, øst for Hønefoss.

Mens kampene pågikk, samlet norske styrker seg ved Jevnaker og Haugsbygd. Siden Sundvollen-området hadde falt, lå nå veien til Hønefoss åpen, og tettstedet ble inntatt 14. april uten motstand – byen var tom for soldater. 22. april fikk tyskerne hjelp av noen lette stridsvogner som ble satt inn mot de norske forsvarerne i Haugsbygd, der kampene hadde tilspisset seg 16. april. Etter å ha ytt kraftig motstand, trakk nordmennene seg tilbake med tyskerne i hælene. De tyske stridsvognene ble for sterke. De tyske styrkene delte seg i to, hvorav den ene delen gikk oppover Hallingdalen og den andre mot Valdres. Målet var Sognefjorden på Vestlandet.

Hallingdal

Mange steder ble veisperringer av tømmer brukt med god effekt mot de motoriserte tyske avdelingene, som her på Gjøvik.

11. april ville tyskerne sende soldater med Bergensbanen for å komme styrkene på Vestlandet til unnsetning. Det gikk en henvendelse fra Oslo Jernbanedistrikt til øverstkommanderende for Vestlandet med spørsmål om tillatelse til dette. Øverstkommanderende svarte med å sende sprengningstropper og ekstra mitraljøsetropper til Hallingdal. De norske styrkene under kaptein Arthur Hauge gikk i stilling ved Gulsvik, der det ligger en bro over Hallingdalselva. Planen var å stanse tyskerne ved broen. De sprengte jernbaneskinnene og broene sør i Hallingdal.

Den første kontakten mellom tyskere og nordmenn fant sted 18. april, da en liten tysk oppklaringsstyrke støtte på Hauges menn. De trakk seg raskt tilbake til Hønefoss. Stillingene var sterke, og de norske soldatene, rundt 100 mann, var vel forberedt. 25. april braket det løs med infanterister, artilleri, stridsvogner og flyangrep. Nordmennene slo ut en av stridsvognene, men utover dagen ble angrepene for intense for de norske styrkene. I tillegg var det en stor brann i skogen på flanken til stillingene, og Hauge bestemte seg for å trekke seg tilbake til Flå. Allerede tidlig neste morgen sto tyskerne foran de nye stillingene. Det kom til nye kamper, og nordmennene trakk seg tilbake til Liodden.

Søndag 28. april, etter 72 timers sammenhengende kamp mot tyskerne, valgte kaptein Hauge å legge ned våpnene. Da hadde det kommet melding om at styrkene i Valdres hadde gitt opp. Tre norske soldater hadde falt i kampene, og 18 var såret. Motstanden hadde vært så massiv at tyskerne trodde de hadde med en styrke på over 1000 mann å gjøre, mens det i virkeligheten var snakk om knapt 100.

Valdres

Norske styrker under kampene i Valdres i aprildagene 1940.

Tyske soldater, trolig ved Pålsbrøtin sørvest for Bagn. Bildet er tatt en gang mellom 12. og 18. april 1940.

Norsk mitraljøsestilling på Tonsåsen, Etnedal, Valdres.

Etter at kampene rundt Hønefoss og Haugsbygd var over, delte de tyske styrkene seg i flere grupper. Én gruppe gikk opp Hallingdalen, én gruppe opp Ådalen (gruppe Daubert) og én gruppe opp langs Randsfjorden (gruppe Adlhoch). De norske styrkene fra Haugsbygd trakk nordover i Ådalen sammen med soldater som var mobilisert i området. De gikk i stilling ved Hen, der en tysk rekognoseringstropp hadde gått i et bakhold 15. april. Nordmennene ytte hard motstand, og de fleste tyskerne ble drept.

18. april sto tyskerne ved Bagn, der de hadde satt inn to stridsvogner. De hadde blitt svært forsinket av tømmerbarrikader og andre hindre på veien oppover dalen. Styrkeforholdet var 500 nordmenn mot 1500 tyskere med artilleri og stridsvogner, men likevel klarte de norske styrkene å gå til et motangrep som ble kritisk for tyskerne. De trodde at de norske styrkene var i ferd med å omringe dem og trakk seg derfor ut av området. Forsterket av flere soldater prøvde tyskerne på ny å ta Bagn. 19. og 20. april prøvde de å gå rundt på en av flankene, noe som førte til kamper rundt Gråbeinshølet og Bagnsåsen. Tyskerne trakk seg tilbake og samlet seg ved Bagnsbergatn gård og Gubberud. De ble senere overfalt av norske soldater og slått ut. 20. april valgte tyskerne å trekke seg ut av dalen og tilbake til Hønefoss. De hadde mistet mange menn, én stridsvogn og mye utstyr.

22. april var tyskerne tilbake i dalen. De angrep de norske stillingene fire kilometer sør for Bagn og ble støttet av fly, artilleri og stridsvogner. Angrepet ble imidlertid mislykket ettersom de norske styrkene lå godt i sine stillinger. De tyske styrkene hadde hatt større suksess langs Randsfjorden og sto nå snart ved Dokka. Derfra kunne de komme over mot Bagn bakfra og true hele den norske styrken. Støttet av artilleri rykket tyskerne fram mot Høljarast. De norske styrkene klarte å holde stand og forsøkte seg på et motangrep, men mislyktes ettersom tyskerne var i overtall. Tyskerne angrep igjen, og de norske styrkene gikk i stillinger ved Tonsåsen. Det kom til kraftige kamper rundt åsen og ved Breidablikk, der tyskerne fikk hard medfart. De mistet et helt kompani og to stridsvogner i kampene.

Kampene i området var harde, men tyskerne ga seg ikke. Situasjonen ble forverret for de norske styrkene i Valdres-området da Hallingdal falt. De ble trukket tilbake til Aurdal og fortsatte kampene der, men måtte fortsette tilbaketrekningen videre oppover dalen. Det endte med at avdelingene ble demobilisert ved Fagernes og sendt hjem 1. mai. 46 nordmenn mistet livet i kampene, og 240 ble såret. Tyskerne hadde 157 drepte og 360 sårede.

Kampene i Gudbrandsdalen

Tyske soldater i Gudbrandsdalen. Dette er et stillbilde fra den tyske dokumentarfilmen Kampf um Norwegen (1940), som ble filmet under angrepet på Norge.

Store deler av tyskernes transportbehov ble besørget med hester. Her et tysk feltartilleri med en 10,5 centimeters kanon på vei oppover Gudbrandsdalen.

Tyske soldater marsjerer gjennom Lillehammer. Dette er et stillbilde fra den tyske dokumentarfilmen Kampf um Norwegen (1940), som ble filmet under angrepet på Norge.

Etter at forsvarslinjen ved Nittedal ble gitt opp, gikk norske soldater i stilling ved Bøn stasjon og ved Minnesund. De sprengte Minnesundbroen, Vormsundbroen og Svanfossbroen for å hindre tysk frammarsj. 11. april ble tyske soldater fraktet med tog til Dal stasjon. De første trefningene kom ved Bøn. En liten gruppe norske soldater holdt stand i noen timer før de trakk seg tilbake fra stillingene. 13. april begynte den tyske framrykningen mot Minnesund og på begge sider av Mjøsa, ledet av den handlekraftige artillerioffiseren generalmajor Richard Pellengahr (1883–1964). De påfølgende dagene ble det treff ved Morskogen, Strandlykkja, Tangen, Stange, Brumunddal og Furnes. Mønsteret gjentok seg: Tyskerne gikk på, ble kastet tilbake, satte inn artilleri og prøvde å omgå stillingen. Nordmennene trakk nordover til nye stillinger. Etter noen dager var de presset tilbake til Lundehøgda øst for Mjøsa, og Biri og Nyhus vest for Mjøsa. De skulle få forsterkninger fra de allierte, for samtidig begynte ting å skje ved Dombås og i Dovre-traktene.

Dombås

Da Nikolaus von Falkenhorst kom til Oslo 11. april, iverksatte han flere tiltak for å sikre brohodene og skape forbindelse mellom de okkuperte byene. Et viktig knutepunkt var Dombås. Tyskerne visste at britene kunne komme i land i Åndalsnes og slik true Trondheim fra sør og komme nordmennene i Gudbrandsdalen til unnsetning. Det ble derfor beordret at det skulle bli fløyet inn et kompani med fallskjermjegere for å ta Dombås.

Været var dårlig og lite gunstig for denne type operasjoner. 15 tyske fly av typen Junker Ju 52 tok av fra Fornebu søndag ettermiddag 14. april. Om bord var rundt 100 mann under ledelse av Oberleutnant Herbert Schmidt (1912–1944). Da flyene kom innover Dombås, åpnet norske soldater ild og skjøt med både mitraljøser og geværer. Det første flyet ble truffet og gikk i bakken bare 500 meter fra jernbanestasjonen, og ut hoppet tolv soldater som straks ble tatt til fange. De tyske fallskjermjegerne ble spredt utover et stort område. Mange ble drept da flyene de satt i ble skutt ned, mens mange ble tatt til fange da de landet. Herbert Schmidts gruppe landet åtte kilometer sør for Dombås. Han klarte å samle hele 63 av sine folk, men det ble raskt klart for ham at han ikke ville klare å innta Dombås med en slik styrke.

Norske soldater fra Hamar ble sendt nordover for å ta tyskerne, og soldater fra Dombås ble sendt sørover. Tyskerne sperret en stund dalen mellom Hagevolden og Utkleiv, men etter hvert ble de så hardt presset at de samlet seg på Lindse gård og forskanset seg i påvente av forsterkninger. Schmidt trodde da at den tyske framrykningen i Gudbrandsdalen gikk raskere enn den egentlig gjorde. Nordmennene fikk kjørt fram bombekastere og en kanon. De beskjøt tyskerne i flere dager, og flere ble drept og såret. Det endte med at tyskerne overga seg 19. april. Schmidt var da hardt såret, men overlevde. Tyskerne mistet 15 mann og 34 ble såret i kamper og flystyrter. Totalt gikk det tapt sju Junker Ju 52.

Britiske styrker settes inn

Britiske soldater ble satt inn i kampene i Gudbrandsdalen fra 17. april 1940, men måtte gi opp 30. april. Bildet viser britiske soldater tatt til fange av tyskerne under kampene i Gudbrandsdalen.

Hendelsen på Dovre var kritisk nok. For det første sperret tyske soldater hele dalen i nesten fem dager. For det andre var regjeringen, kongen og kronprinsen i området. Regjeringen hadde passert Dombås få timer tidligere, og kong Haakon 7. og kronprins Olav befant seg på Otta. Som en del av den britiske aksjonen for å ta Trondheim – Operasjon Hammer – ville det bli landsatt styrker i Namsos og i Åndalsnes. Den første landstigningen i Åndalsnes skjedde 17. april. Ordren var å besette Dombås og konsolidere stillingen for så å gå mot Trondheim. Britene hadde fått ordre om at styrkene skulle forbli under britisk kommando, men at de skulle samarbeide med nordmennene.

Den britiske styrken som ble landsatt i Åndalsnes var en broket forsamling soldater med liten eller ingen kamperfaring. I tillegg hadde rotet med forsyninger til og fra skip, ilandstigninger og kontraordrer medført at relativt lite av utstyret til brigaden var blitt med til Norge. Det gjorde at de manglet alt sitt tunge skyts, luftvernkanoner, kjøretøy og annet viktig utstyr. De hadde bare lette panservernkanoner, maskingeværer og rifler. Britene ble satt inn i situasjonen. Det ble klart at fronten sør i Gudbrandsdalen kunne bryte sammen når som helst.

Britenes oppdrag – å ta Trondheim – ville være håpløst om tyskerne presset på oppover dalen og inn i britenes bakre rekker. Det var derfor helt nødvendig å sikre fronten i sør før de kunne gå mot Trondheim. Den britiske sjefen oppsøkte 19. april general Otto Ruge i hovedkvarteret på Øyer. Ruge forlangte at britene ble lagt under hans kommando, og at de skulle følge hans direktiver. Britene gikk med på dette selv om de hadde fått andre ordrer. 20. april kom de første britiske infanteristene til Lillehammer med tog, og Ruge inspiserte dem på jernbanestasjonen. Han var ikke videre fornøyd med det han så, men det var denne forsterkningen han hadde fått, og den måtte han bruke.

Både de britiske soldatene og offiserene manglet lokalkunnskaper og gode kart over området. Ruge mente at det beste var å splitte de britiske avdelingene og fordele dem på de norske. Det ville også styrke moralen i de norske avdelingene. 20. april ble to engelske kompanier plassert i stillinger ved Nykirke på vestsiden av Mjøsa. De skulle dekke gruppe Dahls høyre side. Umiddelbart etter at de hadde kommet i stilling, måtte de forflytte seg til Biri ettersom kampene der tilspisset seg og de norske soldatene trengte forsterkninger. De to andre engelske kompaniene ble plassert på østsiden av Mjøsa, bak Bataljon Torkildsen som lå på Lundehøgda.

Lundehøgda

Allerede neste morgen ble de to kompaniene sendt fram for å hjelpe de norske styrkene. De lå nå i stillinger fra Åsmarka i øst til Nykirke i vest, bare avbrutt av sørenden på Mjøsa. Sterkest var stillingene ved Lundehøgda. Britene satte i gang med å beskyte de angripende tyskerne med bombekasterild. Tyskerne svarte med kraftig artilleriild og uskadeliggjorde motstanderne. Dette var første gang under andre verdenskrig at britiske og tyske soldater var i kamp med hverandre på bakken. Tyskerne hadde presset de norske styrkene hardt i flere dager da britene kom. Av den opprinnelige styrken på 575 mann var det nå bare 216 igjen. De norske soldatene var slitne, og ville ikke holde ut noe særlig lenger. De måtte derfor trekke seg tilbake gjennom britenes stillinger. Britene klarte å holde tyskerne på avstand ved stillingene i Åsmarka til utpå kvelden.

Balbergkampen

Også på vestsiden knaket stillingene i sammenføyningene, og styrkene der måtte trekke seg tilbake. Både de britiske og de norske troppene ble beordret tilbake nord for Lillehammer, og gikk i stilling ved Balbergkampen sør for Fåberg. På morgenen 22. april rykket de siste britiske troppene tilbake gjennom Lillehammer og fant nye stillinger på begge sider av veien og foran Balbergkampen. Britenes stillinger var utsatte ettersom de manglet mannskap til å dekke den venstre flanken opp mot Balberghøyden. Allerede samme dag gikk tyskerne på med full kraft. Både fly og artilleri ble satt inn. Tidlig på kvelden hadde tyskerne omgått de britiske stillingene og begynt å beskyte dem fra høyden. Britene måtte trekke seg hurtig tilbake, og mange ble avskåret og tatt til fange.

Tretten

Også gruppe Dahl på vestsiden av Mjøsa og Lågen trakk seg fortløpende tilbake. 23. april ble det bestemt at den skulle trekke seg tilbake til Tretten og slå seg sammen med styrkene på østsiden. For å klare dette måtte broen over Lågen holdes intakt. De britiske og norske styrkene ble utgruppert ved Rindheim, noen kilometer sør for Tretten, nedenfor Vardekampen. Kort etter kom tre tyske stridsvogner, riktignok av den lette typen, oppover dalen, men de engelske antitankriflene hadde ingen effekt på stålet. Stridsvognene brøt gjennom stillingene med tyske infanterister hakk i hæl. Britene fikk en tøff kamp mot den store tyske styrken, og tapene var store på begge sider. Sent om kvelden klarte en del briter å komme seg ut av stillingene og trekke nordover.

De norske ingeniørtroppene som skulle sprenge broen ved Tretten, fikk panikk da britene trakk seg ut, og broen var intakt da tyskerne overtok den. Av de 700 britene som hadde startet kampen ved Tretten, var det nå bare 300 igjen. Mange av nordmennene hadde kommet seg nordover og drev oppholdende strid. På østsiden sto fremdeles gruppe Dahl i Gausdal, som ikke hadde kommet seg over broen ved Tretten. Der bandt styrken opp betydelige tyske avdelinger, og hjalp på den måten til med å forbedre situasjonen for styrkene som kjempet i Gudbrandsdalen.

Under tilbaketrekningen til Kvam laget nordmennene mange hindre for tyskerne, som måtte kjempe for hver meter. Godt hjulpet av stridsvogner rykket de sakte, men sikkert fram i hyppig strid og raske tilbaketrekninger. Tyskerne brukte også fly og artilleri hele veien. De talte nå over 7000 mann og åtte stridsvogner, flere av typen Neubaufarzeuge IV, en betydelig tyngre type enn de lette variantene som ellers deltok i felttoget. Neubaufarzeuge IV var egentlig en eksperimenttype, men ble satt inn i Norge siden de andre tunge stridsvognene snart skulle bli brukt i felttoget i vest mot Frankrike (se Frankrike under andre verdenskrig), Belgia og Nederland.

Kvam

Tysk kanonstilling ved Kvam i Gudbrandsdalen. Dette er et stillbilde fra den tyske dokumentarfilmen Kampf um Norwegen (1940), som ble filmet under angrepet på Norge.

Etter hvert samlet det seg en betydelig styrke av norske og engelske soldater på Kvam. Stillingene ble utbygd og sikret. Nå fikk også Luftwaffe motstand i luften. En britisk skvadron under ledelse av John William Donaldson (1911–1940) landet på Lesjaskogsvatnet 23. april. Isen lå fremdeles ganske tykk på den vel ti kilometer lange innsjøen. Lokale krefter brøytet en landingsstripe på 750 meter, og 18 jagerfly av typen Gloster Gladiator skulle ha innsjøen som base. Tidlig om morgenen 24. april skulle flyene ut på oppdrag, men de fikk problemer fordi hjulene hadde frosset fast i isen i løpet av natten. I tillegg var oljen i motorene frosset, og britiske batterier var ikke kalibrert for norsk vinter. Det måtte betydelig norsk hjelp til for å få de to første flyene i luften. De kom seg av gårde klokken 05.00, og ganske snart møtte de tyske Heinkel 115-bombere. Et av de tyske flyene ble skutt ned. Senere på morgenen begynte tyskerne å bombe innsjøen. Utover dagen kom flere fly i luften, og totalt ble det fløyet hele 40 oppdrag fra Lesjaskogsvatnet. To tyske fly ble skutt ned og 37 ble skadd. 26. april ble de resterende fem flyene beordret til Setnesmoen ved Åndalsnes, der det var plass til å ta imot jagerne. De fløy noen oppdrag denne dagen, men med det var det slutt på RAFs innsats i felttoget i Sør-Norge.

På Kvam braket det løs klokken 11.30 på formiddagen 25. april. Britene hadde forskanset seg i gode stillinger foran Kvam og på øya Viksøy midt i Lågen. Herfra dekket de veien mot Kvam svært godt. De var nå utstyrt med fem panservernkanoner av grovere kaliber. I løpet av dagen utspant det seg harde kamper, der tyskerne presset på og britene svarte med geværer og kanonild. Flere tyske stridsvogner ble slått ut, og tyskerne måtte sette inn alt de hadde av artilleri for å presse de britiske soldatene tilbake. Tyskerne forsøkte nok en gang å omgå stillingene i høyden uten å lykkes. Likevel tok de meter for meter ved hjelp av artilleri. Første dag av slaget hadde påført de britiske styrkene 89 falne mot tyskernes 4. Neste dag startet med et kraftig artilleriangrep på de britiske stillingene. Samtidig prøvde tyskerne å omgå stillingene på østsiden, og situasjonen ble snart håpløs for britene. Utover dagen lyktes tyskerne med å nedkjempe og bryte gjennom stillingene flere steder. To stridsvogner klarte å komme helt inn til Kvam før de ble uskadeliggjort av britiske kanoner. Klokken 23.00 om kvelden fikk britene ordre om å trekke seg ut. Dette viste seg å være for sent, for tyskerne hadde kommet langt i sin framrykning. Britene trakk seg derfor hurtig tilbake, og atter en gang klarte de å unngå å bli utslettet av Pellengahrs soldater.

26. april hadde general Otto Ruge et møte med sjefen for de britiske styrkene sør for Trondheim, generalmajor Bernard Charles Tolver Paget (1887–1961). De norske styrkene i området var nå omtrent helt slått ut og hadde liten eller ingen motstand å yte mot de framrykkende tyskerne. De eneste stridsdyktige soldatene i området var de britiske. Ruge bestemte derfor at de norske avdelingene som var igjen skulle bli lagt under britisk kommando. Det hele var nå opp til britene.

Kjørem

Gruppe Dahl i Gausdal kjempet en desperat kamp mot de overlegne tyske styrkene. Siste håp om å kunne gjenforene dem med de britiske og norske styrkene ved Kjørem to kilometer vest for Kvam, var å gi tyskerne motstand så lenge som mulig. Nå hadde tyskerne tatt Tynset og kunne være en trussel mot de allierte ved Dombås og sørover. Britene gikk i stilling ved Kjørem. Om morgenen 27. april angrep tyskerne med voldsom kraft. De slet for å komme gjennom de britiske stillingene, og en stund så det ut til at de ikke ville klare det. Men til slutt var det stridsvogner og artilleri som utgjorde forskjellen, som så ofte ved tidligere slag. En kraftig brann i skogen gjorde at britene måtte trekke seg ut, og da var tyskerne raske til å bryte igjennom. Britene greide ikke å ta tilbake stillingene. Linjen var brutt, og tyskerne presset på. Da britene rykket tilbake, ble de overrasket av tyske maskingeværtropper som hadde kommet rundt på venstreflanken. De gjorde store innhogg i de engelske rekkene, og etter en kaotisk tilbaketrekning sto bare halvparten av styrken igjen. Britene mistet nesten 300 mann ved Kjørem.

Otta

Neste stilling var ved Otta, drøye ti kilometer nord for Kjørem. Stillingene ved Otta var gode, og soldatene lå godt nedgravd da tyskerne startet morgenens artilleriangrep. Etter et relativt langvarig bombardement, der stillingene også ble bombet av fly, var de fleste forsvarerne i god behold. Da gikk tyske infanterister og stridsvogner til angrep. En enkelt panservernkanon slo ut hele tre av stridsvognene på vei inn mot Otta. I tillegg slo en britisk soldat ut en stridsvogn med en antistridsvognsrifle, slik at den sperret veien inn mot stedet. Sent om kvelden ble det gitt ordre om retrett. En av avdelingene fikk ikke denne ordren, og forsto først svært sent at den skulle trekke seg tilbake. Det gjorde retretten for de andre betydelig enklere. Etter at tyskerne var slått tilbake etter et kraftig angrep, brukte de noe tid på å omgruppere seg. Den tiden utnyttet det britiske kompaniet til sin fordel.

28. april var det slutt, ikke bare i Otta, men også for den organiserte motstanden i Sør-Norge. Dagen før hadde Paget mottatt et telegram fra England om at Sør-Norge skulle bli evakuert. Ordren gikk ut på å dra tilbake til Åndalsnes og bli hentet av marinefartøyer 30. april. For Ruge var dette et stort nederlag. Regjeringen hadde lyttet til Ruges råd om å drive oppholdende strid til de allierte kom dem til unnsetning. Nå var alt tapt. Dette var en politisk og ikke militær beslutning. Til tross for skuffelsen lovet Ruge å hjelpe britene med evakueringen. De britiske styrkene rykket hurtig mot Åndalsnes, der de britiske skipene kom inn om natten 30. april. Nordmennene holdt tyskerne på avstand. Gullbeholdningen, regjeringen, kongen og kronprinsen var blitt evakuert fra Molde dagen før av den britiske krysseren «Glasgow», og nå gjensto bare de britiske soldatene. Under et heftig bombeangrep ble de fleste britene hentet ut. General Otto Ruge ble også evakuert. 1869 engelske soldater mistet livet i kampene i Norge, og over 1300 av dem ble drept i Gudbrandsdalen. Kampene måtte nå fortsette i Nord-Norge.

Kampene i Østerdalen

Kampene pågikk forskjellige steder i Østerdalen helt fram til 2. mai, da tyskerne måtte gi tapt ved stormingen av de norske stillingene ved Grøndalen. Hvor mange tyskere som falt ved Grøndalen, er ukjent, men det kan ha vært så mange som 100. Mange av de norske soldatene gikk deretter over grensen til Sverige og lot seg internere. Det kom til spredte trefninger helt fram til 10. mai.

14. april, etter oppryddingen i Østfold, rykket en tysk infanteridivisjon nordøstover fra Lillestrøm. En styrke på 2000 mann rykket fram over Vormsund og Skarnes på Glommas nordre bredd. Tyskerne fikk motstand både ved Skarnes og Sander før de kom fram til Kongsvinger og festningen. I tillegg til de norske soldatene kom det også en del svensker, finner og noen få estere til for å hjelpe dem i kampen mot tyskerne, og disse ble del av de norske styrkene. Kampene raste rundt Kongsvinger festning hele dagen før tyskerne ble for sterke. Den norske styrken trakk seg ut og forsvant nordover i Østerdalen etter de andre norske troppene som hadde trukket seg ut tidligere. Veien inn i Østerdalen lå nå åpen.

Samme dag fortsatte tyskerne framrykningen oppover Østerdalen. Allerede ved Roverud raste noen av de mest hissige kampene under hele felttoget. Etter en time hadde 13 nordmenn og et ukjent antall tyskere falt. Nordmennene trakk seg tilbake og gikk i nye stillinger ved Grue. Etter en kort kamp trakk de seg tilbake til Sørma og Elverum. Hamar falt også til de tyske troppene som fulgte Gudbrandsdalen nordover. Det gjorde situasjonen vanskelig for en gruppe i Østerdalen, som var nødt til å oppgi Elverum 19. april og trekke seg tilbake til Åsta i nye stillinger.

19. april ble også Rena bombet fra luften. Det lille stedet var fullt av soldater og utstyr, og styrkene måtte trekke nordover for å skåne sivilbefolkningen. De norske styrkene fulgte ordren om å drive oppholdende strid. De klarte å stanse tyskerne og få dem til å trekke seg tilbake, for så selv å gå i nye stillinger. Det kom til heftige kamper ved Hovden, Kroken og Lønsrusten. Ved Lønsrusten nedkjempet de norske styrkene to tyske stridsvogner med en gammel kanon. 30. april ga de norske og britiske styrkene opp kampen om Sør-Norge, selv om kampene pågikk forskjellige steder i Østerdalen helt fram til 2. mai, da tyskerne måtte gi tapt under stormingen av de norske stillingene ved Grøndalen. Hvor mange tyskere som falt ved Grøndalen er ukjent, men det kan ha vært så mange som 100. Mange av de norske soldatene gikk deretter over grensen til Sverige og lot seg internere. Det kom til spredte trefninger helt fram til 10. mai.

Kommentarer