osp – Store norske leksikon (original) (raw)

Osp. Tre, blad og frukt.

Osp er 5–20 meter høye lauvtrær som hører til vierfamilien. Dette velkjente treslaget er vanlig i skog og åkerkanter i hele Norge og lett gjenkjennelig til alle årstider. Om våren ser man de lange hengende blomsteraksene, om sommeren er raslinga fra de runde, bukttanna bladene i den minste vind velkjent, om høsten får ospetrærne klare høstfarger i gult, oransje og rødt og om vinteren er stammene lett gjenkjennelige på sin olivengrønne farge.

Faktaboks

Etymologi

Populus er navn på poppel hos Cato den eldre, tremula er latin for skjelvende.

Også kjent som

asp

Vitenskapelig navn

Populus tremula

Beskrevet av

Carl von Linné

Rødlistestatus i Norge

LC – Livskraftig

Global rødlistestatus

LC – Livskraftig

Utbredelse

Ospetrær i høstfarger

Ospetrær med høstfarger.

Treslaget har hatt lang tid på å tilpasse seg varierende norske, klimatiske forhold. Den innvandret som ett av de første treslagene rett etter siste istid for cirka 10 000 år sida. Det nordligste voksestedet i Norge for osp er på Gamvikneset i Øst-Finnmark. I Sør-Norge vokser den helt opp til 1200 meter over havet. Osp er vanlig i hele Norge. Trærne finnes i skog, både bartredominert og lauvtredominert, men osp danner sjelden store, rene bestander. I tørre lier kan osp finnes i rikelige mengder, helt opp mot fjellet og kan forekomme over tregrensa som busker. Det er mest osp på Sør- og Østlandet.

Osp finnes i nesten hele Europa og i mesteparten av Asia utenom de tropiske og de arktiske strøkene. Det finnes spesielt mye osp i Russland. Arten finnes ikke i Nord-Amerika, men her finnes en svært lik art, amerikaosp (Populus tremuloides).

Beskrivelse

Ospeblader i ulike farger

Ospeblader om høsten finnes i mange klare, vakre farger. Her ses også de karakteristiske bladkantene.

Ganger etter ospeminermøll

Ospeminermøllen har larver som lager ganger i ospelauvet.

Om høsten kan ospetrærne få fantastiske farger

Ospetrær kan bli 20 meter høye, men på skrinn jord er trærne mye mindre. Stammene er glatte og olivengrønne når trærne er unge, og i øvre deler på eldre trær. Eldre stammer sprekker opp og er mørkere. Bladene er meget karakteristiske, nær sirkelrunde eller med noe uttrukket spiss, men alltid med bukttanna kant.

Bladene er som regel glatte, men kan ha fine hår. På oversida er bladene friskt grønne, men de er noe mer grågrønne på undersida. Bladstilken er lang, ofte like lang som bladenes diameter. Bladstilken er flattrykt på tvers av bladplata. Det er dette som gjør at bladene beveger seg på den typiske måten selv i svak vind, bladene «skjelver som ospelauv».

Ospetrær har et vidt forgreina rotsystem som kan danne mange rotskudd. Bladene på slike rotskudd varierer mye i utseende og unge rotskudd kan ha blad som skiller seg fra vanlige blad på flere måter slik at de kan være vanskelig å kjenne igjen som ospeblad: De er ofte mye større, er hjerteforma eller mer avlange, de kan nærmest mangle den karakteristiske bukttanna kanten og de har annerledes overflate uten det vanlige voksaktige utseendet.

Om høsten blir de fleste ospeblad klart gule, men alle variasjoner fra gult via oransje til rødt og nærmest purpur kan forekomme.

Osp blomstrer før bladene utvikles om våren. Som slektningene i vierslekta er osp særbu, det vil si at det er separate hunn- og hanntrær. Både hann- og hunnblomster finnes i lange, hengende aks som er dekka av hår. Siden arten er vindpollinert, mangler blomsterblad og hunnblomstene består av fruktemne med kort griffel og arr, mens hannblomstene har mange pollenbærere. Hunnaksene er grågrønne på grunn av den grønne fargen til de unge kapslene, mens hannaksene er rødbrune med grå «pels» på grunn av fargen på pollenknappene.

Fruktene er små kapsler som sitter tett i tett i hunnaksene. Osp har små frø med rikelig frøull som gjør spredning med vind effektiv. Når kapslene er modne, er hunnaksene dekka av hvit frøull.

Reproduksjon og klonal vekst

Gjenståeende osp

Skogbrukere setter ofte igjen osper på hogstfeltet av hensyn til treslagets økologiske betydning i skogen.

Osp kan reprodusere og spre seg både seksuelt ved dannelse av frø som fraktes med vind og spirer til nye genetiske individer, og aseksuelt ved hjelp av nye skudd fra røttene og dermed dannelse av nye individer som vil være genetisk like opphavet; de er kloner. Ospa har meget stor evne til å utvikle både rotskudd og stubbeskudd. Vi kan få rotskudd fra et ospetre mange meter fra treet. Og dersom det hogges en osp vil vi raskt få stort oppslag av stubbeskudd.

Som følge av klonal vekst kan ett genetisk individ danne svært store kloner. Et kjent eksempel er fra den nordamerikanske søsterarten, amerikaosp, der det er påvist en klon på Colorado-platået i staten Utah i USA som antas å dekke om lag 44 hektar med anslagsvis 47 000 enkeltstammer. Røttene hos denne klonen, som har fått navnet «Pando», er estimert til å være over 10 000 år gamle.

Flere undersøkelser med genetiske analysemetoder har vist at slike store kloner trolig er ganske sjeldne, både hos amerikaosp og vår europeiske osp. De fleste bestander som er undersøkt har genetiske individer som kun består av én eller en håndfull stammer. Dette kan tyde på at variasjonen som introduseres ved seksuell reproduksjon er fordelaktig i de fleste tilfeller, men at osp har mulighet til omfattende klonal vekst under gunstige og stabile forhold.

Økologisk betydning

Favorittmat.

Flere dyrearter har osp som favorittmat. Her er det haren som har kost seg med bark og kvist.

Ospa er viktig for mange arter fra organismegrupper som blant annet sopp, lav, insekter, fugler og pattedyr. Store, gamle osper bør derfor bevares i skoglandskapet ved hogst som såkalte livsløpstrær, og få lov til å utvikle seg til de dør.

Kvist, knopper og bark er populær vintermat for blant annet elg, rådyr og hare som også beiter på bjørk om vinteren, men fortrekker osp. Treslaget er beverens favorittkost, og i områder med bever kan vi finne stammedeler som den har «kvistet og barket». Hakkespetter lager forholdsvis lett hull i stammene og benytter dem som rugehull. Seinere kan hullene tas i bruk av en rekke andre fuglearter som sjøl ikke klarer å lage slike hull.

En rekke sopparter finnes på bladene, slik som ospeskurv, osperust og knekkesyke. Osp er også habitat for en rekke kjuker som ildkjuke og flatkjuke. Ospebark er levested for en rekke lavarter, særlig hyppig og iøynefallende er den oransjegule vanlig messinglav på osper i kulturlandskapet.

Mange insektlarver lever i ospeved, slik som billeartene sinoberbille, stor ospebukk og ospetømmerbukk. Også flere sommerfugler har larver i ospeved, som stor ospeglassvinge og svartvinget ospeglass. Billearten sigarruller bruker ospeblad som sted for eggene.

Skader og sykdommer på trevirket

Stor ospebukk benytter rothalsen til osp for egglegging. Larvene vil så gnage ganger oppover i stammen. Disse gangene kan være opptil én meter lange. Ofte vil dette medføre råte som følge av soppangrep, noe som gjør at deler av stammen ikke kan benyttes som skurvirke.

Ospeildkjuke kan medføre betydelig skade på ospetrærne. Sporene fester seg i sår på stammen og sopphyfene kan så bre seg helt fra rota til toppen. Honningsopp angriper ospetrærne ved rota, men angrepet går vanligvis ikke så langt oppover stammen som for ospeildkjuken.

Ospeminermøllen legger egg i ospeblader. Larvene som utvikles lager ganger under overhuden på bladene, og bladene blir ganske lyse av utseende. Det ser ikke ut til at dette skader treet noe særlig selv om trærne kan se helt hvite ut ved sterke angrep, men tilveksten reduseres nok noe.

Innen skogbruk ønsker man ikke for mange ospetrær i et furubestand fordi osp er vert for furuas knekkesjukesopp som kan angripe unge furutrær og bidra til at de deformeres. Denne rustsoppen har vertsveksling mellom osp og furu (se knekkesjukesopp).

Vekstkrav

Ospetrær krever mye lys. Steder med oksygenrikt vanntilsig og moldrik jord utgjør de beste vokseplassene. På skrinn jord er trærne utsatt for råte. Ospa vokser også brukbart ved lave sommertemperaturer og klarer seg med en sommervarme, det vil si middeltemperatur for juni–september, på minst 7,5 °C. Dette tilsvarer bjørkas krav. På god bonitet kan ospa bli 30 meter høy ved 80 års alder og ha en årlig middeltilvekst på 1,1 kubikkmeter per dekar. Ospetrær blir sjelden over 100 år, men enkeltindivider på inntil 150 år er påvist. De høyeste ospetrærne som er registrert i Norge er om lag 34 meter.

Statistikk

Landsskogtakseringen differensierer sine skogstatistikker mellom produktiv og uproduktiv mark for skogproduksjon, der grensa mellom disse er satt til en årlig tilvekst på 0,1 kubikkmeter trevirke per dekar. Landsskogtakseringen har beregnet det totale volumet av osp på produktiv mark til cirka 16,2 millioner kubikkmeter. Dette er om lag to prosent av volumet av samtlige treslag i Norge på produktiv mark. I tillegg står det cirka én million kubikkmeter på uproduktiv mark.

Tilveksten av osp på produktive skogarealer utgjør årlig cirka 368 000 kubikkmeter per dekar. Dette er om lag to prosent av tilveksten for samtlige treslag på produktiv mark. I tillegg er årlig tilvekst på uproduktiv mark cirka 26 000 kubikkmeter per dekar. Osp er regnes blant de mest produktive lauvtrærne, men når kun opp til cirka 80 prosent av tilveksten hos gran.

Bruk av veden

Hestestall.

Tidligere brukte man alltid ospeplank i hestestallene fordi ospvirket danner treull i stedet for fliser når hestene står og karver. Ved ei gammel skogsarbeiderbu i Nordre Osen, Østerdalen.

Ospevirke.

Ospevirket er lyst og mørkner lite sjøl etter langvarig solpåvirkning.

Ospeved.

Ospeved er forholdsvis lett og inneholder derfor mindre energi per volumenhet enn mange andre treslag. Men ospeved kan egne seg godt i de perioder man ikke trenger så mye varme, som om høsten og våren.

Ospeveden er lys, nesten hvit, og uten kjerneved. Tettheten ved 15 prosent fuktighet er cirka 0,49 g/cm³. Den er lett og relativt løs, men seig og oftest temmelig rettfibrig. Osp har vært brukt til bygningsvirke, særlig som plank, men også til utvendig kledning og til innvendig panel. Den er holdbar når den er tørr, og hevdes å øke i hardhet med tiden. Ospevirke er ansett som ganske motstandsdyktig mot insekter, også husbukk.

Ospevirke har mange gode bruksegenskaper, noe som ble breiere utnytta i tidligere tider. Trevirket var obligatorisk som gulvbord i hestestaller. Årsaken er at ospa ikke danner fliser når hestene stå og karver mot gulvet. Andre treslag vil da lett danne fliser som kan trenge inn i hestehovene, mens ospevirket kun blir til fine tråder av treull som ikke skader hestene.

Før introduksjonen av plast benyttet man osp til å produsere treull som ble brukt til å pakke inn skjøre gjenstander som glass. I dag er det et stort behov for å redusere plastbruken, og treull kan være et alternativ til bobleplast for innpakking. Ospevirket er svært lett og isolerer godt. Materialer av osp er derfor meget godt egnet til bruk på bad, i badstuer, i kjølerom og matboder. Materialer av osp er i tillegg helt luktfrie og egner seg derfor ekstra godt til bruk på steder hvor det lagres matvarer.

De fleste treslag har forskjellig varmeledningsevne i sjølve trevirket og i kvistene, men hos ospa er den lik. Benyttes eksempelvis gran i benker i badstue vil man lett brenne seg når man setter seg på en kvist. Dette skjer ikke hvis benken er laget av osp. Ospa inneholder ikke kvae, dette er også en stor fordel ved bruk av virket i badstuer.

Innendørs kledning av flere andre treslag mørkner lett når de blir utsatt for sollys over en periode. Men det lyse ospevirket holder seg lyst, også uten overflatebehandling.

Siden osp har lav egenvekt sammenlignet med andre treslag, gir den mindre varme per volumenhet enn eksempelvis bjørk. En kubikkmeter osp med 17 prosent fuktighet inneholder totalt 2079 kWt. Dette er 80 prosent av energimengden i bjørk.

Den mest kjente anvendelsen av osp er til fyrstikker, fordi treslaget brenner rolig og uten etterglød. Andre anvendelser er til finér, tresko, modellbygging og til kjemisk og mekanisk masse.

Osp ble tidligere brukt til dyrefôr, både som nødfôr og som vanlig fôr. Både lauv, kvister og bark ble mange steder rutinemessig sanka inn.

Folketro

I eldre tider tok man varsel for høyavlingen av bladverket på ospetreet. Var det sparsomt med løv, ville det bli et godt år; var løvet tett og stort, kunne man vente dårlig avling.

Det finnes mange sagn om grunnen til at ospebladene aldri er stille. Noen forteller at jomfru Maria søkte ly under en osp en gang det regnet, men ospen klarte ikke å holde bladene i ro, og det dryppet på henne. Til straff skulle den aldri få holde bladene stille. I andre legender fortelles det at Kristi kors var laget av osp.

Navn

Osp med varianter er enerådende som navn i Norge. Asp er vanlig noen steder og er vanlig i samsetninger av geografiske navn som Asplia og Aspedal. Asp var vanligere tidligere, trolig etter påvirkning fra dansk. En annen vanlig variant er øsp.

Osp er et meget gammelt ord som kan følges tilbake til norrønt, germansk og enda lenger tilbake, men ordets betydning utover som navn på treet er uviss. Varianter av osp er navnet på arten på mange europeiske språk også, asp på svensk og dansk, aspen på engelsk og espe på tysk.

Systematikk

Nivå	Vitenskapelig navn	Norsk navn
Rike	Plantae	planteriket
Rekke	Magnoliophyta	blomsterplanter, dekkfrøete planter, dekkfrøingar
Klasse	Eudicots	tofrøbladete planter
Orden	Malpighiales	vierordenen
Familie	Salicaceae	vierfamilien
Slekt	Populus	poppelslekta
Art	Populus tremula	vanlig osp, osp, vanleg osp