Ukraina – les om historie, språk, politikk – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Offisielt navn

Ukrajina (Україна)

Norsk navn

Ukraina

Verdensdel

Europa

Hovedstad

Kyiv (Kiev)

Statsform

Republikk

Statsoverhode

Volodymyr Oleksandrovytsj Zelenskyj

Statsminister

Denys Anatolijovytsj Sjmyhal

Landareal

579 400 km²

Totalareal

603 550 km²

Høyeste punkt

Hoverla, 2061 meter over havet

Innbyggertall

41,2 millioner (nasjonalt estimat, 2022)

Forventet levealder

69,77 (nasjonalt estimat, 2021)

Offisielt/offisielle språk

ukrainsk

Religion

ortodoks, gresk-katolsk, protestantisk og annen kristendom

Nasjonaldag

24. august

Landkode (ISO)

UA

Nasjonalitetsmerke for biler

UA

Valuta

hryvnja; 100 kopijka

Nasjonalsang

Sjtsje ne vmerla Ukrajiny i slava, i volja (Ще не вмерла України і слава, і воля, ‘Ennå er ikke Ukrainas heder og frihet død’)

Flagg

Riksvåpen

Ukraina (mørkegrønt) ligger i Europa (lysegrønt).

Ukraina er en republikk i det østlige Europa, ved nordenden av Svartehavet. Ukraina grenser i nord til Belarus (Hviterussland), i nord og øst til Russland, i sør til Svartehavet, Romania og Moldova, i sørøst til Asovhavet, i vest til Ungarn, Slovakia og Polen.

Ukraina er nesten dobbelt så stort som Norge og er Europas nest største land. Hovedstad er Kyiv.

Landet var unionsrepublikk i Sovjetunionen fra 1922 til 1991 og en av de fire grunnleggerne av unionen. Siden selvstendigheten har Ukraina vært avhengig av å importere gass og olje fra Russland, som landet har et anstrengt forhold til. Under Ukrainakrisen i 2014 ble Krimhalvøya annektert av Russland, og det brøt ut en krig i Øst-Ukraina (Donbas), der russiskstøttede separatister etablerte to utbryterrepublikker. I 2022 invaderte Russland Ukraina, og krigen har pågått siden.

• Les mer om Ukraina-krigen og Ukraina-konflikten.

Navnet Ukraina ble brukt om landskapene vest for floden Dnepr (ukrainsk Dnipro) seint på 1500-tallet og betyr «landet ved grensa».

Ukrainas nasjonalsang er Sjtsje ne vmerla Ukrainy i slava, i volja (Ще не вмерла України і слава, і воля, ‘Ennå er ikke Ukrainas heder og frihet død’).

Ukraina (hovedkart)

Geografi og miljø

Ukraina vist i grått og oransje. Områder som per januar 2022 var annektert av Russland (Krim), eller del av russiskstøttede utbryterrepublikker er markert i oransje. Den russiskstøttede utbryterrepublikken Transnistria i Moldova er markert i gult.

Kysten av Krim, ved Svartehavet.

Ukraina består hovedsakelig av slettelandskap lavere enn 300 meter over havet og med høyere områder i grenseområdene. I sør ligger Donets-platået og Jalta-fjellene på halvøya Krim. I vest når landskapet opp til sørsiden av fjellkjeden Karpatene; her ligger Ukrainas høyeste fjell Hoverla, 2061 meter over havet.

Den lengste elva er Dnepr med oppdyrkede svartjords- og steppeområder på begge sider av nedre løp. Svartjordsbeltet utgjør nærmere en tredjedel av landets areal.

Industriutslipp, plantevernmidler, erosjon og radioaktivt nedfall etter Tsjernobyl-ulykken i 1986 har forurenset cirka ti prosent av landarealet.

I Ukraina finnes om lag 100 arter av pattedyr, blant annet en stor bestand av europeisk bison (visent), brunbjørn, elg, hjort, rådyr, villkatt og villsvin. Bever, rev og sørhare er vanlige.

Det er mer enn 350 fuglearter, 21 arter av krypdyr, 17 arter av amfibier og mer enn 200 fiskearter.

I nord er det store blandingsskoger; det er både skogs- og steppevegetasjon i den midtre delen av Ukraina og steppevegetasjon i den sørlige delen. Naturen og klimaet på sørkysten av Krim gjør området til et attraktivt turistmål.

Ukraina har et overveiende temperert kontinentalklima bortsett fra et subtropisk middelhavsklima på de sørlige delene av Krim. Vintrene i vest og sør er atskillig mildere enn vintrene i øst og nord.

• Les mer om Ukrainas geografi, klima i Ukraina, planteliv i Ukraina og dyreliv i Ukraina.

Folk og samfunn

Kartet viser hvor stor andel av innbyggerne i hvert fylke i Ukraina som oppga ukrainsk som sitt morsmål i 2001. Forholdet mellom ukrainsk og russisk har vært et sentralt spørsmål i språkpolitikken i det uavhengige Ukraina. I en undersøkelse fra november 2021 identifiserte 78 prosent av befolkningen ukrainsk og 18 prosent russisk som sitt morsmål, som innebærer at ukrainsk er i vekst, sammenliknet med tidligere undersøkelser. Samtidig brukes russisk en del i hverdagen, også blant noen av dem som oppgir ukrainsk som sitt morsmål. I tillegg til regionale forskjeller, kan man derfor snakke om en situasjonsbetinget tospråklighet i Ukraina.

6. januar 2019 utstedte patriarken i Konstantinopel, Bartolomeus (til venstre), en såkalt tomos (erklæring) som anerkjente den ukrainske kirken som autokefal (selvstyrt). På bildet overleverer Bartolomeus tomos til den ukrainske metropolitten Epifanius.

Fra hovedstaden Kyiv som ligger på begge sider av elven Dnepr. Til høyre ser vi St. Andreas-kirken.

Befolkningen består av ukrainere (77,8 prosent), mest vest i landet, og russere (17,3 prosent), hovedsakelig i sørlige og østlige deler. I tillegg finnes minoriteter som belarusere (hviterussere), jøder, moldovere og polakker. På Krim, der om lag 70 prosent av befolkningen er russere, finnes cirka 250 000 tatarer.

Mer enn to av tre ukrainere (69,4 prosent) bor i byer (2018); den største er hovedstaden Kyiv. Ellers er Kharkiv, Donetsk, Dnipro, Odesa og Lviv store byer.

Forventet levealder er 77,4 år for kvinner og 67,7 år for menn (2018). I 2018 levde 43,2 prosent av befolkningen under eksistensminimum. Mange er internt fordrevne som resultat av uroen øst i landet. Folkemengden synker. Flere millioner er arbeidsmigranter, særlig i Russland og Polen.

Det offisielle språket ukrainsk er det språket flest oppgir som morsmål, men så å si alle behersker russisk flytende. En lov vedtatt i 2012 åpnet for at oblaster (fylker) med mer enn ti prosent morsmålsbrukere av annet språk enn ukrainsk kunne benytte dette språket, som i praksis ville være russisk, i domstoler, skoler og andre offentlige institusjoner. Denne loven ble opphevet av grunnlovsdomstolen i 2018. Det ukrainske alfabetet er kyrillisk. På Krimhalvøya er krimtatarsk et minoritetsspråk, i Tsjernivtsi-regionen rumensk og i Transkarpatia ungarsk. Det finnes også gresk- og gagausisk-talende grupper.

De aller fleste religiøst troende i Ukraina er ortodokse kristne. En undersøkelse foretatt av Razumkovsenteret i 2018 viste at 67 prosent av befolkningen anså seg som ortodokse. Det har inntil nylig vært tre ulike ukrainske kirker, én ukrainsk under Moskva-patriarkatet, én som brøt ut i 1992 og opprettet et Kyiv-patriarkat og en liten autokefal (selvstyrt) kirke. Striden mellom kirkene har vært en del av de interne uenighetene i landet om forholdet til Russland. Bare kirken under Moskva-patriarkatet har vært anerkjent av de andre ortodokse kirkesamfunnene i verden. I desember 2018 slo de to kirkene som ikke lå under Moskva-patriarkatet seg sammen. I januar 2019 utstedte patriarken i Konstantinopel en såkalt tomos (erklæring) som anerkjente denne kirken som autokefal kirke i Ukraina.

Det er en stor minoritet av gresk-katolske eller unerte kristne (9,4 prosent), som benytter ortodoks ritus, men anerkjenner Paven som overhode. Den ukrainske gresk-katolske kirken står særlig sterkt i den vestlige delen av landet.

28 prosent regner seg som ikke-troende.

• Les mer om Ukrainas befolkning og religion i Ukraina.

Stat og politikk

I en folkeavstemning 16. mars 2014 stemte flertallet av innbyggerne på Krim for en gjenforening med Russland. Avstemningen var svært omstridt internasjonalt. Bildet viser innbyggere i Simferopol som venter på at resultatet av avstemningen skal annonseres samme kveld.

Ukraina er en republikk. Presidenten er statsoverhode og landets reelle leder, velges for fem år og kan gjenvelges én gang. Presidenten utnevner statsministeren som må godkjennes av parlamentet Verkhovna Rada. Presidenten er militær øverstkommanderende.

Ukraina er inndelt i 24 oblaster (provinser), den autonome republikken Krim og metropolområdene Kyiv og Sevastopol.

Helt siden Ukraina ble etablert som helt selvstendig stat i 1991, har det vært indre spenninger i landet om den utenriks- og sikkerhetspolitiske orienteringen. På den ene siden står de som ønsker å bli med i EU og Nato, på den andre de som ønsker å beholde tilknytningen til Russland, gjerne kombinert med samarbeid vestover. Som en følge av den politiske krisen i 2014 (Ukrainakrisen) og Russlands annektering av Krimhalvøya hersker det uenighet om statusen til Krimhalvøya og deler av provinsene Donetsk og Luhansk.

Ukraina har de nest største militære styrkene i Europa, etter Russland. Det er verneplikt med 18 måneders førstegangstjeneste i hæren, flyvåpenet og marinen. Det finnes også halvmilitære styrker for intern sikkerhet. Ukraina bidrar med styrker til FNs fredsbevarende operasjoner.

Ukraina er medlem av blant annet FN, OSSE, Europarådet, Verdens handelsorganisasjon og omfattes av Partnerskap for fred-avtalen med NATO siden 1994.

• Les mer om Ukrainas politiske system og Ukrainas forsvar.

Oppstanden under hetman Bogdan Khmelnitskij i 1648 førte til at det ble dannet en uavhengig ukrainsk stat. Kartet er fra samme år.

Bogdan Khmelnitskij var hetman for de ukrainske kosakkene under opprøret mot det polske styret i 1648–1654, og ble så godt som uavhengig hersker i Ukraina.

Den slaviske befolkningen besto av løst organiserte stammesamfunn som ble kalt rus av omgivende stammer. På 800-tallet reiste særlig svenske vikinger i østerled med skip nedover elvene Dnepr og Volkhov, og etablerte handelssentra i Novgorod i nord og Kyiv i sør.

Disse ble hovedbyer i den første østslaviske statsdannelsen, Kievriket, som var et forbund av selvstendige små fyrstestater. Alle fyrstene var av Rurik-dynastiet og anerkjente Kyiv-fyrstens overhøyhet, men lå i stadige innbyrdes feider.

Tatarer invaderte området i 1237 og Kyiv ble ødelagt i 1241. På 1300-tallet ble tatarene presset tilbake av storhertugdømmet Litauen og kongeriket Polen. I 1569 kom mesteparten av dagens Ukraina under Polen-Litauen og den gamle adelen ble fortrengt av polske stormenn.

Kosakker fra Zaporizjzjja-området ledet striden mot det polske herredømmet, og et opprør ledet av hetman Bohdan Khmelnytskyj i 1648 førte til at det ble dannet en de facto uavhengig kosakkstat, som regnes som forløperen til dagens Ukraina. I 1667 måtte Polen avstå områdene øst for elva Dnepr til Russland. Etter delingene av Polen (1772–1795) og erobringen av Krim-khanatet ble de områdene som i dag er Ukraina, delt mellom Russland og Østerrike. Begrepet ukrainere ble først brukt i 1834 av professor Mykhailo Maksymovytsj' sammenlignende studie av ukrainske og russiske folkesanger. Før 1834 brukte både ukrainere og russere begrepet lille-russere (malorussy). Rundt 1900 var det 22,4 millioner ukrainerne i Det russiske imperiet og 3,8 millioner i Østerrike-Ungarn.

Den russiske revolusjon og borgerkrigen

Etter å ikke ha vunnet fram med sitt krav om autonomi overfor den russiske overgangsregjeringen etter den første revolusjonen i 1917, ble Ukraina erklært 23. juni 1917 som en autonom republikk. Bolsjevikene opprettet en ukrainsk sovjetrepublikk med hovedsete i Kharkiv den 25. desember 1917. Etter at den russiske grunnlovgivende forsamlingen ble oppløst av bolsjevikene i januar 1918, erklærte den delen av Ukraina som ble styrt fra Kyiv seg som selvstendig stat 25. januar 1918. I februar 1918 inntok bolsjevikene Kyiv, men med hjelp av sentralmaktene ble bolsjevikene drevet ut. Den tidligere generalen i den tsar-russiske armeen, Pavlo Skoropadskij, ble satt til å lede Ukraina mot løfter om å bli landets fremtidige monark. Etter avslutningen av første verdenskrig i november 1918 fulgte en to års periode med borgerkrig. I desember 1919 tok bolsjevikene igjen kontroll over Ukraina.

En ukrainsk sosialistisk sovjetrepublikk inngikk i dannelsen av Sovjetunionen i 1922. Etter en innledende kampanje for å styrke den lokale kulturen i de ulike sovjetrepublikkene, viste sovjetmyndighetene seg fiendtlig innstilt overfor ukrainsk språk og kultur. Stalin iverksatte politiske utrenskninger og gjennomførte massedeportasjoner av ukrainere til Sibir, mens mange hundre tusen russere ble innflyttet til de ukrainske byene.

I årene 1932–1933 ble den ukrainske sovjetrepublikken hardt rammet av hungersnøden som fulgte av kollektiviseringen av landbruket og industrialiseringen i Sovjetunionen. I Ukraina kalles den delen av hungersnøden som rammet den ukrainske sovjetrepublikken for Holodomor, og det er offisiell politikk å regne hungersnøden som et folkemord rettet mot den ukrainske nasjonen.

Andre verdenskrig og den kalde krigen

Ukraina led enorme tap under andre verdenskrig. Mer enn fem millioner mennesker mistet livet. Bildet er fra kampene om Ukrainas nest største by Kharkiv i 1942–1943.

Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen i 1941 ble hele Ukraina i løpet av kort tid okkupert av tyske styrker (se østfronten). Okkupasjonen opphørte i 1944. Da hadde flere hundre ukrainske byer og landsbyer blitt jevnet med jorden.

I 1945 var Den ukrainske sovjetrepublikken en av statene som grunnla FN. Ukrainas territorium ble utvidet flere ganger i løpet av Sovjetperioden. Først med Galicja og Volhynia fra Polen i 1939, deretter med Bukhovina fra Romania i 1940. I 1945 ble Ukraina ytterligere utvidet med Transkarpatia-regionen fra Tsjekkoslovakia. I 1954 ble Krimhalvøya overført fra den russiske sovjetrepublikken til den ukrainske i 1954.

I 1986 inntraff en alvorlig atomreaktorulykke i Tsjernobyl i det nordlige Ukraina.

Uavhengighet

I 1991 ble landet uavhengig, og i 1996 var alle kjernefysiske våpen fjernet. Samme år ble en ny grunnlov for det uavhengige Ukraina vedtatt og myntenheten hryvna innført. Den økonomiske utviklingen i det uavhengige Ukraina har vært svært ujevn. Overgangen til en markedsøkonomi førte til en åtte år lang resesjon på 1990-tallet, som ble erstattet av en periode med vekst på 2000-tallet. Den internasjonale finanskrisen i 2008–2009 og den politiske krisen i Ukraina i 2014 har imidlertid virket negativt inn på landets økonomiske utvikling.

Andre problemer er en stadig dypere skillelinje mellom et mer nasjonalistisk vest og et sovjetnostalgisk øst, høy kriminalitet og stor korrupsjon. I den vestlige delen av landet håpet man at Ukraina skulle forankres i NATO og EU.

Ukraina-konflikten

Volodymyr Zelenskyj ble valgt til president i Ukraina i 2019 med et budskap som gikk ut på å få til fred med Russland, men vinteren 2021–2022 blusset konflikten opp igjen. Bildet viser presidenten (til venstre) sammen med en journalist og soldater i Donetsk i 2021.

I 2013–2014 ble Ukraina rammet av en politisk krise (Ukrainakrisen). I november 2013 nektet president Viktor Janukovytsj å undertegne en samarbeidsavtale med EU, noe som utløste opptøyer og ukelange demonstrasjoner. I januar og februar 2014 gikk protestene over i et voldelig opprør med mange titalls drepte, og parlamentet vedtok å avsette Janukovytsj.

Samtidig ble Ukraina rammet av politisk opprør på Krimhalvøya og i de østligste provinsene (Donbas-området). I dagene etter at Janukovytsj hadde blitt avsatt som president i slutten av februar, ble sentrale bygninger både i Den autonome republikk Krim og byen Sevastopol okkupert av russiske og russisk-støttede maskerte menn. I praksis førte dette til at myndighetene i Kyiv mistet kontrollen over Krim. 16. mars 2014 ble det avholdt en folkeavstemning på halvøya som var svært omstridt internasjonalt, men ga et massivt flertall for gjenforening med Russland. 18. mars ble det undertegnet en avtale mellom lederne for Krim og Sevastopol på den ene siden og Den russiske føderasjon på den andre om innlemmelse i Russland. De facto inngikk dermed Sevastopol og Republikken Krim som to nye føderasjonssubjekter i Russland.

Også de østlige delene av Fastlands-Ukraina (Donbas) opplevde politiske protester mot den nye regjeringen i Kyiv som etter hvert gikk over i væpnet opprør. Fra midten av april 2014 ble sentrale bygninger i byer i provinsene Donetsk og Luhansk okkupert av væpnede grupper, som etter hvert etablerte folkerepublikkene Donetsk (DNR) og Luhansk (LNR). 11. mai ble det avholdt en omdiskutert folkeavstemning som skal ha resultert i tydelig støtte til folkerepublikkene fra den lokale befolkningen. 22. mai gikk de to enhetene sammen i føderasjonen Novorossija («det nye Russland»).

Utviklingen i de østlige delene av Ukraina ble møtt med skarpe reaksjoner fra myndighetene i Kyiv som har iverksatt en «anti-terroristaksjon» for å gjenvinne kontrollen over området. Dette har imidlertid vist seg å være en vanskelig oppgave, både fordi det ukrainske forsvaret har vært i dårlig stand og fordi separatistene har fått omfattende støtte fra Russland. Resultatet har vært en borgerkrigslignende tilstand med flere tusen drepte og mange hundre tusen internfordrevne flyktninger. En våpenhvileavtale mellom Ukraina, Russland og representanter for de to folkerepublikkene ble inngått i Minsk i begynnelsen av september 2014 (Minsk-avtalene), men lyktes ikke med å få slutt på stridighetene.

Volodymyr Zelenskyj ble valgt til ny president i 2019. Han startet presidentperioden med å åpne for samtaler med de russiske myndighetene for å få en fredelig løsning på situasjonen i Donbas. Dette førte ikke fram, og vinteren 2021/2022 samlet Russland store troppestyrker tett opp til den ukrainske grensen, noe som utløste en internasjonal krise. Den 21. februar 2022 anerkjente Russlands president Vladimir Putin de to «folkerepublikkene» Donetsk og Luhansk, og den 24. februar invaderte Russland Ukraina. Krigen har pågått siden.

• Les mer om Ukrainas historie, Ukrainas samtidshistorie og Ukraina-konflikten.

Økonomi og næringsliv

Ukraina er et rikt jordbruksland, og ligger i det såkalte svartjordsbeltet. På de ukrainske steppene dyrkes blant annet korn, mais, poteter og sukkerbete. Landet er selvforsynt med de fleste jordbruksvarer.

Store svartjordsområder gjør Ukraina meget fruktbart, og landet er selvforsynt med de fleste jordbruksprodukter. Viktigst er korn (hvete, mais og andre kornprodukter), fôrvekster, sukkerbeter, poteter og grønnsaker; i 2011 var Ukraina verdens tredje største eksportør av korn, og landet har lenge vært verdens største produsent av solsikkeolje. Det er også stor produksjon av frukt og vindruer. Husdyrholdet er betydelig med stor kjøtt- og melkeproduksjon.

Det er mange mineralressurser. Ukraina har en av verdens største forekomster av mangan og betydelige reserver av blant annet jernmalm, titan, nikkel, kull og tømmer.

Siden sovjettiden har tungindustrien vært betydelig blant annet med metallurgisk industri, maskinproduksjon, forsvarsindustri og kjemisk industri samt næringsmiddelproduksjon.

Ukraina er avhengig av import av energiprodukter som naturgass, olje og oljeprodukter. Mesteparten av gassen importeres fra Russland. Atomkraft står for cirka 45 prosent av elektrisitetsproduksjonen.

De viktigste samhandelspartnere er Russland, Kina, Tyskland, Belarus, Tyrkia og Polen (2012). Den ukrainske handelen med EU-land er samlet større enn handelen med Russland.

Svartehavet og Asovhavet er viktigste fiskeriområder. Elvefisket er også betydelig.

Turisme har stor betydning spesielt på Krimhalvøya, byene Kyiv og Lviv samt på de store elvene.

• Les mer om økonomi og næringsliv i Ukraina og mynt, mål og vekt i Ukraina.

Kunnskap og kultur

Den ukrainske forfatteren Serhij Zjadan (1974–) leser i Wroclaw i 2015

Bandura er folkemusikkinstrument som er kjent i Ukraina fra 1400-tallet.

Det er obligatorisk og gratis skole for barn. Det er fireårig barneskole og femårig ungdomsskole. Frivillig videregående skole er treårig. Ukraina har mer enn 100 universiteter.

Ukrainske massemedier har gjennomgått fundamentale endringer siden landet ble uavhengig i 1991. De viktigste endringene har vært knyttet til overgangen fra sensur til full ytringsfrihet, utvikling av markedsøkonomi og åpning for privateide medier, og utviklingen av ukrainske medier i konkurranse med russiske. Utviklingen har ført til større grad av pressefrihet enn i mange av de andre nabolandene i det tidligere Sovjetunionen, men denne trues av private interesser som særlig bruker TV-stasjoner for å fremme sin politiske agenda.

Den eldste ukrainske litteraturen, fra 900- til 1200-tallet, ble skrevet på kirkeslavisk og omfatter historiske annaler og helgenfortellinger. Ivan Kotljarevskyjs diktverk Eneida fra 1798 var den første publikasjon skrevet på moderne ukrainsk. Betydeligst av ukrainske diktere er Taras Sjevtsjenko (1814–1861) som i prosa og poesi angrep undertrykkelsen av sitt folk, og tok til orde for politisk og kulturell frigjøring.

Frem til første verdenskrig var Galicja, da en del av Østerrike-Ungarn, midtpunktet for ukrainsk språk og kultur; her skrev blant annet Ivan Franko (1856–1916) realistiske romaner og fortellinger.

Under Stalins terror på 1930-tallet ble mer enn 100 ukrainske forfattere henrettet eller døde i konsentrasjonsleirer. Under andre verdenskrig ble partikontrollen av litteraturen svekket og en frodig diktning om krigen utviklet seg. Ledende navn var prosaisten Petro Pantsj (1891–1978) og dramatikeren Ivan Kotsjerka (1881–1952).

Fra og med perestrojka og glasnost i siste halvdel av 1980-tallet og etter sovjetstatens oppløsning i 1991 har den ukrainske litteraturen blitt mer mangslungen. Oversatt til flere språk er prosaforfattere som Jurij Andrukhovytsj (1960–), Oksana Zabuzjko (1960–), Andrej Kurkov (1960-) og Serhij Zjadan (1974–).

Ukraina utviklet tidlig en variert folkelig brukskunst med stilisert ornamentikk i mange regionale stiler. Dekorerte påskeegg, «pysanky», er blitt populære i land med ukrainske immigrantbefolkninger.

Med innføringen av kristendommen på 1000-tallet kom blant annet innen arkitektur, mosaikk og ikonmaleri bysantinsk kunst til uttrykk, som i flere av Kyivs kirker. På 1600- og 1700-tallet gjorde vesteuropeiske påvirkninger seg gjeldende med portrettmalere som Dmytro Levytsky (russisk Dmitrij Levitskij) (1735–1822) og Volodymyr Borovykovskyj (russisk Vladimir Borovikovskij) (1757–1825). Klassisisme og realisme på 1800-tallet ble uttrykk blant annet med arbeidene til poeten og maleren Taras Sjevtsjenko (1814–1861), Ivan Trusj 1869–1941) og Oleksa Novakivskyj (russisk Aleksej Novakovskij) (1872–1935).

Eksperimentering og modernisme stanset opp i det sovjetiske Ukraina på 1930-tallet, men flere ukrainske kunstnere gjorde seg gjeldende i Vesten, som maleren Oleksa Hrysjtsjenko (fransk Alexis Gritchenko, russisk Aleksej Grisjtsjenko) (1883–1977) og skulptøren Oleksandr Arkhypenko (engelsk Alexander Archipenko, russisk Aleksandr Arkhipenko) (1887–1964). Taras Loboda (1961–) er en internasjonalt anerkjent maler.

Ukrainsk teater utviklet seg under vestlig påvirkning på 1600-tallet og som en del av den nasjonale bølge fra midten av 1800-tallet. Den mest kjente dramatiker tidlig på 1900-tallet var Lesia Ukrajinka (1871–1913). Ukrainsk teater hadde en blomstringstid i perioden 1917–1933. Etter uavhengigheten i 1991 ble det etablert akademiske dramateatre i Kyiv og Lviv.

Innen ukrainsk (sovjetisk) film var den innovative Oleksandr Dovzjenko (russisk Aleksandr Dovzjenko) (1894–1956) et verdensnavn blant annet med stumfilm-klassikeren Jorden fra 1930. Ukrainsk filmindustri er i dag sentrert i Oleksandr Dovzjenko-studioet i Kyiv og i Odessa-studioet.

Ukrainsk folkemusikk har flere røtter. Rituelle sanger, «koljadky», knyttet til vinterfeiringer går tilbake til førkristen tid. Lignende sanger og danser med dramatiske elementer var knyttet til vår og sommer. Episke ballader og historiske sanger, «dumy» ble sunget akkompagnert av folkeinstrumenter med den flerstrengete bandura (en lutt-type) som et nasjonalt særtrekk.

Komponister av samtidig klassisk musikk er blant andre Valentyn Sylvestrov (1937–), Svitlana Azarova (1976–) og Roman Mirosjnytsjenko (1977–). Kjente ukrainske rockeband er blant annet ‘Okean Elzy’, ‘Sons of Day’ og post-hardrockbandet ‘Make Me Famous.’ Ukraina vant Eurovision Song Contest i 2004 med artisten Ruslana (Ruslana Stepanivna Lyzjytsjko) og i 2016 med krimtatarske Jamala (Susana Alimivna Dsjamaladinova, på krimtatarsk Susana Alim qızı Camaladinova).

• Les mer om skole og utdanning i Ukraina, media i Ukraina, Ukrainas litteratur, musikk i Ukraina, teater i Ukraina, dans i Ukraina og kunst i Ukraina.

Ukraina og Norge

Diplomatiske forbindelser mellom Ukraina og Norge ble opprettet i 1992. Norge er representert i Ukraina med sin ambassade i Kyiv, og Ukraina er representert i Norge med sin ambassade i Oslo.

Norge har hatt bilaterale forbindelser med Ukraina siden landet ble selvstendig, og etter de politiske endringene i Ukraina i 2014 har relasjonene blitt intensivert både i form av hyppigere statsbesøk begge veier og mer samarbeid på ulike samfunnsområder som energi, juridiske reformer, atomsikkerhet, høyere utdanning og humanitær bistand. Norge er også en bidragsyter til Ukrainas arbeid for tettere integrasjon med europeiske organisasjoner.

Større norske økonomiske interessefelter i Ukraina er telekommunikasjon, informasjonsteknologi og skipsbygging. Mesteparten av norsk eksport er fisk og viktige importvarer er kjemiske produkter, dyrefôr og transportmidler. Norsk-ukrainsk handelskammer ble etablert i Oslo i 2008.

Eksterne lenker

• FN-sambandet om Ukraina
• Utenriksdepartementets landsider om Ukraina
• BBCs landside om Ukraina
• CIA World Factbook om Ukraina
• Ukraina – Självständighet med förhinder i Rysslands skugga, 23. mars 2022. Historie nu. Programleder Urban Lindstedt med Per Anders Rudling, dosent i historia ved Lunds universitet som er spesialist på nasjonalisme i Belarus och Ukraina snakker om Ukrainsk historie og samfunn.

Litteratur

• Jekeltsjyk, Serhy. Ukraine. What everybody needs to know. Second edition. 2020, Oxford university press.

Kommentarer (11)