dialekter i Telemark – Store norske leksikon (original) (raw)

Særdraget tjukk l deler dialektene i Telemark i to. Aust-Telemark har denne lyden, men Vest-Telemark har ikke.

Særdraget tjukk l deler dialektene i Telemark i to. Aust-Telemark har denne lyden, men Vest-Telemark har ikke.

Sterke hunkjønnsord har i bestemt form entall flere forskjellige endinger i Telemark: soli, solæ, sole og sola.

Sterke hunkjønnsord har i bestemt form entall flere forskjellige endinger i Telemark: soli, solæ, sole og sola.

Bø

Bø i Telemark. Kommunesenteret omkring Bø jernbanestasjon. Kommunen ligg i Midt-Telemark. Dialekten i Bø har de østnorske trekkene kløyvd infinitiv og tjukk l. I flertall av substantiva har dialekten tre endelser: hestar, skålir og visur (som i midlandsmåla). Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

Kart

Målet i Telemark er svært skiftende. Grenland (Eidanger, Solum, Siljan, Gjerpen, Holla) hører til vikværsk. Dialektene i sørvest (Bamble, Sannidal, Drangedal, Fyresdal, Nissedal) har e -mål, det vil si former som å fare, ei veke. Dialektene i den øvre delen av Øst-Telemark (Tinn, Hovin, Hjartdal) ligner mye på numedalsmålet. De indre, vestlige bygdene har mange fellestrekk med målet i Indre Agder.

Lydverk (fonologi)

Tjukk l

Grensa for tjukk l av gammelnorsk l (bLo, soL) deler Telemark i om lag to like store deler. Denne grensa går fra Møsvatn til nedre enden av Seljordsvatn og derfra rett sørover. Grensa for tjukk l av gammelnorsk rð (gaL 'gard', jæLe 'gjerde') går noe lenger øst. Den vestlige delen av Telemark har ikke tjukk l, men den østlige delen av området har denne lyden.

Tonelag (tonem)

I telemålet, som i det meste av norsk talemål, har vi to tonelag, tonelag 1 og tonelag 2 (eller tonem 1 og tonem 2). Tonelaga kan skille ord fra hverandre, jamfør ordparet bønder (tonem 1, flertall av bonde) og bønner (tonem 2, flertall av ei bønne).

Gammelt mål i Tinn har trykk og lengde på siste stavelse i jamvektsord, for eksempel vytå (vite).

Tonegang (høytone og lavtone)

Den musikalske utforminga (intonasjonen) av hver av de to tonema varierer i norsk. Vi snakker da om ulik tonegang i orda_._ Forskjeller i tonegangen er et viktig skillemerke mellom østnorske og vestnorske dialekter (nordnorsk følger vestnorsk). Denne forskjellen kommer særlig fram i ord av typen sola, bygda, boka og døra (tonem 1-ord). Telemark følger her de østnorske dialektene med lav tone først i i slike ord, og tonen stiger så mot slutten av ordet (kalt lavtone-dialekter). Vestnorske dialekter har i slike ord høy tone først i ordet, og tonen faller deretter mot slutten av ordet (kalt høytone-dialekter).

Gv-, hv-, kv-

Øst-Telemark til og med Lunde har gv- for gammelnorsk hv-, det vil si former som gveite, gvit. Tilsvarende former i Grenland er veite, vit, mens Vest-Telemark har kveite, kvit.

Ll blir dd

I Vinje, Mo, Fyresdal og til dels også lenger øst er ll blitt til dd som i Indre Agder: fjødd (fjell), og l har falt bort foran leppekonsonanter og bakre konsonanter: stoppe (stolpe), kåv'e (kalv).

O blir ø

I Vest-Telemark skiller _o_-lyden seg ut ved at denne vokalen her nærmer seg en _ø-_lyd: höl (hol, hull), sköt (skot, skudd), köl (kol, kull).

Formverk (morfologi)

_E_-mål og jamvektsmål

Sørvest-Telemark har e-mål, som Aust-Agder. Resten av Telemark har jamvektsmål med kløyvd infinitiv.

Grensa for hovedskillemerkene mellom østnorsk og vestnorsk går gjennom Telemark. E -mål, som Aust-Agder, har Fyresdal, Nissedal, Vrådal av Kviteseid og Vest-Bamble. Den delen av Telemark som ikke har _e_-mål, har østnorsk jamvektsmål, med blant annet kløyvd infinitiv: å lesa – å skrive.

Ordklasser

Hele Telemark har -a i bestemt form entall av svake hunkjønnsord: (den fine) visa. Den østlige og ytre delen av Telemark (til og med Gransherad, Heddal, Bø, Drangedal) har også -a i sterkt hunkjønn: sola, mens bygdene lenger inn har enten solæ, sole eller soli. Hele Telemark med unntak av Tinn og Hovin har bevart -r i ubestemt form flertall av substantiv: hestar, skåler, visur eller viser. Dativformer er kjent bare fra folkeviser og stedsnavn.

ØVRE OG MIDTRE TELEMARK NEDRE TELEMARK
Sterke og svake hunkjønnsord i ubestemt og bestemt form entall ei sol – den solæ eller den sole/soli (Bø: sola) ei sol – den sola
ei vise – den visa ei vise – den visa
ei viku – den viko (jamvektsord, svakt hunkjønn) ei veke – den veka
Ubestemt flertall av substantiv fleire hestar – fleire skålir/skåler – fleire visur/vikur (tre ulike endelser i ubestemt flertall) fleire hestær – fleire skåler – fleire viser/veker (to ulike endelser i ubestemt flertall)
Bestemt flertall alle hestan, alle visun alle hestane, alle visene
Presens av sterke verb kjem, søv, græv (kortformer med vokalskifte) kåmmer, såver, graver (former med -er uten vokalskifte)
Pronomenformer eg, e og me jæi, jæ og vi (Grenland)

Jamvekt

I Aust-Telemark finner vi en god del jamning av vokaler i jamvektsorda, for eksempel former som måkå (måke), båkå (bake), løså (lese) og vøtå (vite) (eksempla er fra Heddal). Når en reiser utover i Telemark, minker jamninga, og i Holla/Ulefoss heter de samme orda måka, baka, lesa og vetta, uten jamning_._

Forskjeller mellom de ytre og indre dialektene

Det finnes noen markante forskjeller mellom de ytre vikværske måla i Telemark og dialektene innenfor. Målet i Vest- og Aust-Telemark fra og med Lunde/Sauherad og innover i Telemark har blitt kalt for «de egentlige telemåla». Dialektene i Vest- og Aust-Telemark hører inn under det som i dialektgeografien blir kalt midlandsk.

Talemålet på Notodden skiller seg fra dialektene i bygdene rundt byen (heddalsmålet). I forbindelse med industriutviklinga tidlig på 1900-tallet kom det til Notodden innflyttere fra mange steder i Norge, og særlig fra bygdene og byene i Nedre Telemark og bygdene rundt Oslofjorden. Bymålet på Notodden har blitt til i ei brytning mellom vikværsk i Ytre Telemark og aust-telemålet rundt byen. Dagens Notodden-dialekt må likevel karakteriseres som et vikværsk mål. Dette kommer fram både i fonologien og morfologien i språket.

Litteratur på telemål

Det meste av norsk folkeviselitteratur er nedskrevet i Vest-Telemark. Varianter av ballader nedtegnet av Jørgen Moe, Magnus Brostrup Landstad og flere gir eksempler på arkaisk telemål, riktignok iblandet danske former. Tradisjonsstoff i ulike sjangre finnes hos Rikard Berge. En særegen skriftlig-muntlig tradisjon i Telemark er bygdevisene; særlig kjent som visedikter er Jørund Telnes. Mange av tekstene til Odd Nordstoga er skrevet på moderne Vinje-dialekt.

Telemålet var det viktigste talemålsgrunnlaget for den nynorske skriftnormalen midlandsmålet, en normal som blant andre Arne Garborg (1851–1924) brukte i sine skrifter. Aasmund Olavsson Vinje var selv fra Telemark, og skrev et landsmål som ligger nær midlandsnormalen.

Litteratur

Kommentarer (2)