Eremitasjen – Store norske leksikon (original) (raw)
Eremitasjen ble etablert av Katarina den store i 1764. Opprinnelig ble det bygd for å oppbevare hennes private kunstsamling og var plassert i én bygning, Den Lille Eremitasjen. Kunstsamlingene var ikke tilgjengelige for det russiske folk før i 1852, da tsar Nikolaj 1. gradvis åpnet Eremitasjen for offentligheten.
Katarina den store i kroningsdrakt, malt i 1767 av den danske maleren Vigilius Eriksen (1722–1782). Eriksen reiste til Russland i 1757 og ble Katarinas hoffmaler. Maleriet tilhører i dag Statens Museum for Kunst i København.
Katarina skaffet seg de beste samlingene som var til salgs etter rike europeiske kunstsamlere. Hennes personlige kunstsamling ble Europas største på Katarinas tid.
Eremitasjen er Russlands største statlige museum for kunst og kultur og ligger i St. Petersburg. Det er verdens største museum i areal og et av verdens eldste og mest prestisjetunge museer.
Samlingene i Eremitasjen ble påbegynt av Katarina den store (1729–1796) i 1764. Palasset ble oppført for å huse hennes private kunstsamling og for å være hennes private kunstgalleri. Først i 1852 ble samlingene i Eremitasjen tilgjengelige for offentligheten. De enorme og imponerende kunstsamlingene omfatter i dag mer enn tre millioner kunstgjenstander og representerer en tidsperiode på om lag 6000 år. I de 1050 salene vises endeløse mengder med førhistoriske kulturgjenstander, antikke kunstverk og kunsthåndverk, smykker og dekorativ kunst samt en gedigen vesteuropeisk kunstsamling bestående av malerier, skulpturer, tegninger, trykk og brukskunst fra det 13. til det 20. århundret.
Eremitasjekomplekset består av syv bygninger, hvorav fem utgjør en integrert arkitektonisk helhet. Disse er plassert ved palasskaiene ved elven Neva, midt i St. Petersburg. Det mest kjente bygget i Eremitasjen er Vinterpalasset, som fra 1711 og fram til februarrevolusjonen (begynnelsen på den russiske revolusjon) i 1917 var tsarfamilienes vinterresidens. Vinterpalasset utgjør det største arealet av det som i dag er Eremitasjemuseet. De andre fire tilstøtende palassbygningene er Lille Eremitasjen, Store Eremitasjen (også kalt Gamle Eremitasjen), Nye Eremitasjen og Eremitasjeteateret, som opprinnelig var Katarinas private teater. Bygget til den tidligere Generalstaben ble tatt i bruk til kunstvisninger i 2014 og ligger på den andre siden av Slottsplassen. Det siste og syvende bygget ble opprettet i 1990 og kalles Reservehuset. Dette fungerer som et lager for oppbevaring av de kunstgjenstandene som ikke er utstilt i salene, og som innrammings- og restaureringsverksted for kunstobjektene. Bygget er plassert nord i byen og kan besøkes med guider.
Museet ekspanderer stadig og har i dag verdens største Rembrandt-samling. Underavdelinger finnes i Amsterdam, Vyborg og i Kazan (hovedstaden i den russiske republikken Tatarstan). Den nederlandske arkitekten Rem Koolhaas (berømt for tildeling av Pritzkerprisen i 2000) samarbeider med museet om restaurering og nyorganisering av utstillingssalene og et nytt bygg i forbindelse med Reservehuset.
Eremitasjen var i 2020 det ellevte mest besøkte museet i verden.
Katarina den store – visjoner, makt og samlemani
Katarina den store fortsatte Peter den stores (1672–1725) arbeid med modernisering og europeisering av Russland. Peter inviterte arkitekter, ingeniører, kunstnere og håndverkere fra Vest-Europa til Russland for å bygge den nye byen St. Petersburg, som fra 1712 også ble Russlands hovedstad (fram til 1918). Målet var å gjøre Russland til en europeisk stormakt.
Den tyskfødte Katarina hadde en glødende kunstinteresse og anskaffet gjennom sin regjeringstid Europas største kunstsamling. De første innkjøpene ble foretatt i Berlin i 1764, da hun kjøpte mer enn 250 malerier av den tyske kunsthandleren Johann Ernst Gotzkowsky.
Etter at hun inntok tronen i 1762, ønsket Katarina å modernisere Russland, som på grunn av dårlig administrasjon, tilbakestående økonomi og et lite produktivt føydalsystem (bondeslaveri) lå sterkt i skyggen for de andre stormaktene. Hun var allerede en stor beundrer av fransk kultur og filosofi (gallomani) gjennom å ha blitt kjent med opplysningsbevegelsen og deres idealer. Katarina brevvekslet med flere av de fremste franske filosofene, som Voltaire og Denis Diderot, foruten den tyske forfatteren Baron von Grimm. Slik holdt hun seg oppdatert om nye trender i tiden og om hva som beveget seg av ideer ved hoffene i Europa. Hun fikk også hentet hjem vestlig litteratur og inviterte utenlandske kunstnere, filosofer og arkitekter til Russland for å styrke kulturen og europeiseringen, en videreføring av Peter den stores visjoner for landet. Også russiske ambassadører i utlandet ble oppfordret til å kjøpe inn europeiske mesterverk.
Tsaritsaen Katarina styrte Russland som enehersker og med jernhånd, både innenriks og utenriks (opplyst despoti). Men som intellektuelt menneske og monark framsto hun også som en høy beskytter av kunst og kultur; hun grunnla skoler, teatre og litteraturtidsskrifter og skrev selv dekreter, memoarer, komedier og librettoer, alt på fransk. I sitt materielle begjær var hun umettelig i jakten på viktige artefakter og kostbar kunst. Samlemanien resulterte i kjøp av utsøkte og sjeldne vesteuropeiske samlinger – alt fra malerier, skulpturer og tegninger til edelstener, sølv, keramiske krukker og porselen. For å oppbevare de enorme mengdene av kunst fikk hun oppført Den lille Eremitasjen i 1775 og Den Store Eremitasjen i 1787.
Samlingene
Portrett av Sergei Shchukin (1915). Den russiske kunstsamleren ba den norske maleren Christian Cornelius (Xan) Krohn om å male portrettet av ham. Krohn var gift med den russiske kunstneren Julie de Holmberg og bodde i Russland og Ukraina i perioden 1905–1917. Bildet tilhører Eremitasjens kunstsamlinger.
Interessen for betydningsfull kunst og kunsthåndverk fortsatte hos de påfølgende tsarene etter Katarina. Romanov-dynastiets samlinger vokste og det trengtes mer plass: Den Nye Eremitasjen sto ferdig i 1852. Samme år gjorde Nikolaj 1. både Nye- og Store Eremitasjen til museum og åpnet dem for publikum. Først da ble det kjent for offentligheten hvilken konsentrasjon av kunst i verdensklasse Katarina hadde ervervet seg.
Etter revolusjonen i 1917 ble de tre Eremitasjebygningene med kunstsamlingene nasjonalisert av bolsjevikene og gjort statlige – fra da også kalt Statseremitasjen i Russland. Private kunstanskaffelser fra adelen og overklassen ble konfiskert og innlemmet i de keiserlige samlingene i museet.
Under følger noen innblikk i museets gedigne samlinger, som totalt inneholder mer enn tre millioner kunstgjenstander.
Den førhistoriske samlingen
Pazyryk-teppet er verdens eldste bevarte teppe og ble funnet i en skytisk kongegrav i Altaifjellene i Sibir i 1949.
Detalj av Pazyryk-teppet.
Fra paleolittisk tid (eldre steinalder) og fram til tidlig bronsealder har museet en stor samling med gjenstander fra arkeologiske utgravninger foretatt i Kaukasus, Krim, det vestlige Russland og Sentral-Asia. Her kan foruten jordbruksredskaper nevnes en mengde små kvinnestatuer (statuetter). Petroglyfene (helleristninger) fra Karelia daterer seg fra 4000 til 3000 fvt. Blant de totalt 170 000 gjenstandene i denne avdelingen er også gresk, hellenistisk, etruskisk og romersk kunst representert med et overveldende antall og verdifulle kunstobjekter. Blant andre sensasjonelle, arkeologiske funn er verdens eldst bevarte knyttede ullteppe, det såkalte Pazyryk-teppet. Det ble i 1949 funnet av den sovjetiske antropologen og arkeologen Sergei Rudenko i en skytisk kongegrav i Pazyrykdalen i Altaifjellene, sør i Sibir, derav navnet. Teppet viser persiske eventyr og monumenter fra byen Persepolis og antas å være omkring 2500 år gammelt.
Vesteuropeisk kunst
Et av Rembrandts hovedverk, Danaë, maleri av den mytiske prinsessen fra gresk mytologi (antatt malt i årene 1636–1643), ble auksjonert bort i 1656 da Rembrandt gikk konkurs. Bildet skiftet stadig eiere før det kom til den berømte kunstsamleren og mesenen Pierre Crozat (1665–1750) i Frankrike. Eremitasjen kjøpte det av Crozat i 1772. Allerede i 1764 hadde Katarina skaffet seg 13 Rembrandt-bilder gjennom Gotzkowsky-samlingen hun da fikk tilgang på i Berlin.
Leonardo da Vinci antas å ha malt Madonna og barnet, også kalt Madonna Litta (1490–1491), etter den innflytelsesrike familien Litta i Milano. Bildet viser jomfru Maria som ammer Kristus-barnet. I 1865 ble bildet solgt av hertug Antonio Litta til tsar Aleksander 2. og Eremitasjen.
Videre finner vi en mengde imponerende høydepunkter fra den vestlige kunsthistorien. Spansk, fransk, nederlandsk, flamsk, tysk og engelsk kunst strekker seg fra det 15. til det 18. århundret. Når det gjelder den italienske samlingen, vises kunst tilbake fra det 13. århundret, og samlingen omfatter renessansekunst fra både Firenze og Venezia. Her kan nevnes Giorigione, Tizian, Raphael, Leonardo da Vinci og Michelangelo. Blant mesterverkene er Madonna og barnet (også kalt Madonna Litta) fra 1490 til 1491, som (med all sannsynlighet) er malt av da Vinci – et ypperlig renessanse-eksempel på å skape illusjon av rom, perspektiv og tredimensjonalitet i bildeflaten.
Blant franske malere fra den barokke epoken finner vi Simon Vouet, som også tjente som hoffmaler hos franskekongen Ludvig 13. Museet har for øvrig hele tolv malerier av den ledende klassisisme-maleren Nicolas Poussin. Andre franske kunstnere er impresjonistene Claude Monet og Pierre-Auguste Renoir innen malerkunsten, og innen skulpur Auguste Rodin. Videre finner vi ekspresjonisten Vincent Van Gogh og symbolisten Paul Gauguin, foruten modernistene Pablo Picasso og Henri Matisse. Når Eremitasjen har så mange betydningsfulle verk av franske impresjonister, skyldes det i stor grad to enkeltstående connaisseurer og samlere fra tiden før revolusjonen: Sergej Sjukin og Ivan Morozov. De to foretok innkjøpene lenge før disse kunstnerne ble dyre og berømte.
Av tyske portrettmalere fra 1700- og 1800-tallet vises eksempelvis Johann-Friedrich August Tischbein og Anton Graff permanent.
Museet har verdens mest omfattende Rembrandt-samling. Barokkmaleren Rembrandt var en av de mest markante skikkelsene fra denne epoken på 1600-tallet, som også omtales som nederlandsk gullalder. Maleriet Den hjemkomne sønn regnes som det mest kjente verket i denne samlingen og er malt på 1660-tallet. Motivet er hentet fra liknelsen om tilgivelse fra Det nye testamentet. Den fortapte sønnen kneler foran faren, som legger sine beskyttende hender på ryggen hans i påvente av benådning. I bildet legemliggjøres menneskelige opplevelser og følelser med en intensitet som var ny i kunsten. Bildet var for øvrig ett av bildene som ble funnet i Rembrandts dødsbo, og som havnet hos en nederlandsk kunsthandler. Utsendingene fra Katarinas hoff skulle i utgangspunktet kjøpe to bilder av Jan Josephszoon van Goyen, men fikk Rembrandt-bildet med på kjøpet. I dag regnes Den hjemkomne sønn som et av Rembrandts aller beste verk.
Kronjuveler og kunsthåndverk
Ett av mesterjuvelér Peter Carl Fabergés påskeegg. Eggene er laget av verdifulle metaller eller hard stein og er dekorert med emalje og edelstener. Dette egget laget Fabergé til den russiske tsarfamilien i anledning påsken i 1911.
Både de russiske kronjuvelene og Peter Carl Fabergés nyklassisistiske juvelkunst er sentrale deler av samlingene. Fabergésamlingen består blant annet av juvelbesatte påskeegg. Disse var gaver fra tsarene til deres koner og mødre fra circa 1885 og fram til slutten av tsarveldet. Eggene var svært kostbare og ble også yndede samleobjekter.
Eremitasjen sitter for øvrig på verdens største samling av gammelt gull fra Øst-Europa og Vest-Asia. Sofistikert skytisk smykkekunst i form av dyr og fantasifull ornamentikk tilhører den sibirske samlingen og kan beskues i Gullrommet.
Til og med norsk kunsthåndverk fant på 1700-tallet veien til den gamle keiserbyen. En alterkalk (beger) i gull fra 1795 var en av keiserinnens hoffjuveler. Kalken er laget av den norske gullsmeden Iver Windfeldt Buch (1749–1811) og er dekorert med 435 diamanter og edelstener fra Katarinas juvelsamling. Windfeldt Buch var opprinnelig fra Drammen, hvor han gikk i lære hos sin far, før han videreutdannet seg i Sverige og i 1770 bosatte seg i St. Petersburg. Her drev han også gullsmedforretning.
Russisk kunst
I januar 1905 marsjerte 200 000 fredelige arbeidere uten våpen mot Vinterpalasset i St. Petersburg med en petisjon (henvendelse) til tsar Nikolaj 2. om bedre arbeidsvilkår. Tsarens soldater åpnet ild mot folkemassene, og om lag 130 personer ble drept i det som er blitt kalt Den blodige søndagen i St. Petersburg, som også er bildets tittel. Det er malt av den polske maleren Wojciech Kossak (1856–1942) og er i privat eie. Hendelsen regnes som starten på den russiske revolusjonen. Aleksandersøylen på Slottsplassen ses bak folkemengden.
Når det gjelder verk fra russisk kunsthistorie, vises de først og fremst i Det russiske museet i St. Petersburg, som til gjengjeld har verdens største og mest omfattende samlinger av russisk kunst. Eremitasjen huser likevel en del av landets kunst fra det 11. til det 19. århundret. I tillegg er både russisk avantgarde (kunst fra før og etter revolusjonen i 1917) og noe samtidskunst representert i Eremitasjen.
De nye eksperimentelle kunstretningene i Europa tidlig på 1900-tallet, som kubisme og futurisme, fikk stor innflytelse i Russland, hvor Moskva ble et senter for videre utforskning av kunstretninger og estetiske formspråk (estetiske strategier). Både suprematisme og konstruktivisme ble etablert som betegnelser på to av disse nye kunstretninger på 1910-tallet, henholdsvis av kunstnerne Kazimir Malevitsj og Vladimir Tatlin. De samfunnsmessige og politiske forholdene i Russland bidro til at de nonfigurative kunstnerne tok avstand fra de tradisjonelle og naturalistiske uttrykksformene. Disse ble ansett som rene avbildninger av naturen, som kopiering, som igjen sto i veien for nyskaping. Russisk avantgarde kunstnere eksperimenterte også aktivt med fotografi, film, tekst, design og arkitektur.
Den russiske avantgarden hadde stor betydning for utviklingen av modernismen i europeisk kunsthistorie. Ved siden av tidlige arbeider av Vasilij Kandinski framstår det ikoniske maleriet Sort kvadrat (1915) av Malevitsj som et spesielt viktig høydepunkt i denne delen av eremitasjesamlingen. Maleriet viser et kvadrat av et oppspent linstykke mot en hvit lerretsbakgrunn. Linstykket er malt i svart oljemaling og er altså reelt skapt og framstår bare som det det er, og ikke som en etterligning av en svart firkant. Verket er blitt tolket som et nihilistisk og endelig endepunkt for den avbildende kunsten – som en frigjører fra det figurative, med vekt på mediets (i dette tilfellet maleriets) autonomi og mulige egenskaper.
Sort kvadrat (det sist malte eksemplaret av i alt fire versjoner) forsvant under sovjetregimet, men dukket på mystisk vis opp igjen i 1993. Oligarken Vladimir Potanin kjøpte da maleriet for en million amerikanske dollar og donerte det til Eremitasjen i 2002.
Arkitekturen
Jordantrappen fører opp til utstillingssalene i Vinterpalasset. Trappen ble tidligere også kalt Ambassadørtrappen, der de ankomne ambassadørene fra andre land kunne nyte den overdådig utsmykkede hallen på vei opp til seremonisalene. Trinnene og balustradene er i hvit marmor fra Carrara og utført i særegen russisk barokk stil.
Det som begynte med Katarinas etablering av en kunstsamling, ble raskt et slags tempel i opplysningsåndens tjeneste, men helt uten adgang for folket. Millioner av russere levde som treller og i den ytterste fattigdom mens Katarina skal ha svidd av tolv prosent av statsbudsjettet på egen eiendom og kunst.
Eremitasjemuseet, slik det fordeler sine samlinger over de ulike bygningene i dag, ligger i området rundt Slottsplassen. Utformingen av plassen sto den (italienskfødte) russiske arkitekten Carl Ivanovitsj Rossi for, og var ferdigstilt i 1829. Plassen har i tillegg vært en åsted for en rekke dramatiske hendelser, slike som Den blodige søndagen i 1905 og bolsjevikenes angrep på Vinterpalasset i 1917. Området er derfor ikke bare et pulserende arkitektonisk og kunstnerisk hjerte i byen, men også viktig historisk. Midt på plassen ruver også den nesten 47,5 meter høye Aleksandersøylen (reist i 1834), viet Aleksander 1., som sammen med sine tropper drev Napoleon ut av Russland i 1812.
Eremitasjen består i dag av syv bygninger, etter at Generalstabsbygningen på Palassplassen de siste årene også er blitt tatt i bruk. Det største bygget i museumskomplekset er det mektige Vinterpalasset. Bygningen er tegnet av den italienskfødte russiske arkitekten og skulptøren Francesco Bartolomeo Rastrelli (1700–1771) i en senbarokk stil. Palasset ble til å begynne med oppført for tsar (fra 1721 kalt keiser) Peter den store som kongelig residens og ble bygd mellom 1754 og 1762. Slottet med sine tre etasjer strekker seg med stramme søylerekker langs elven Neva.
Deler av bygget brant ned i 1837, men ble gjenoppbygd i 1839. Nikolaj 1. engasjerte da den russiske arkitekten Vasilij Petrovitsj Stasov (1769–1848) til restaureringsarbeidet, og flere rom ble endret fra barokk og rokokko til en nyklassisistisk stil. Eksteriøret ble imidlertid bygget opp etter Rastrellis tegninger. Interiøret i Vinterpalasset er spektakulært og viser en eventyrlig og ubegripelig rikdom. Inngangspartiet med Jordantrappen, med trinn i carraramarmor (også tegnet av Rastrelli), var ikke bare festinngangen til slottet, men også brukt seremonielt, som når tsarfamilien på helligetrekongersdag dro ned til Jordan – et spesielt ishull i Neva – for å velsigne elven.
Fasadene på Vinterpalasset har endret farge gjennom årene, men har i nyere tid vært malt i lys grønt og med hvite søylerader.
Lille eremitasjen huset den første og opprinnelige kunstsamlingen. Den ble bygd mellom 1764 og 1775 etter tegninger av den franske arkitekten Jean-Baptiste Vallin de la Mothe (1728–1800) og den (tyskættede) russiske hoffarkitekten Jurij Matvejevitj Felten (født Georg Friedrich Velthen, 1730–1801). Felten jobbet for Rastrelli fra 1755. Bygningen utgjør overgangen mellom det barokke Vinterpalasset og Den store Eremitasjen og Den nye Eremitasjen, som begge er i klassisk stil. Dette palasset har også et overdådig interiør, med den britiske gullsmeden James Coxs påfuglklokke i rent gull fra 1700-tallet (som kan slå vingene ut) og en omfattende mosaikksamling som noen av de største attraksjonene.
En ny fløy i bygningen Den lille eremitasjen ble tegnet av den italienske hoffarkitekten Giacomo Quarenghi (1744–1817) og bygd i årene 1787–1792. Den ble plassert langs Vinterkanalen, som forener elvene Neva og Moika, og var en etterligning av loggiaen i Vatikanpalasset i Roma.
Eremitasjeteatret ble bestilt av Katarina den store til privat underholdning og sto ferdig i 1785. Det er også tegnet av Quarenghi i 1780-talls nyklassisistisk stil. Under sovjettiden ble teateret brukt som foredragssal. I dag spilles klassiske konserter og forestillinger innen opera og ballet, og teatret regnes som ett av verdens beste kammermusikkteatre.
Ettersom samlingene vokste, var det igjen behov for mer utstillingsplass. Enda to bygninger kom til: Den Store Eremitasjen ble tegnet av Felten og sto ferdig i 1787 og Den nye Eremitasjen i 1851, etter tegninger av Stasov, Nikolai Efimov og tyske Leo von Klenze.
Generalstabsbygningen er tegnet av Karl Ivanovitsj Rossi (1775–1849), reist i årene 1820–1830, og er plassert ved den nordlige enden av Slottsplassen bak Vinterpalasset. Bygget har en imponerende romersk-inspirert nyklassisistisk fasade på mer enn 1900 meter og huser både impresjonistsamlingen og en rekke modernistiske kunstverk. Samlingene ble flyttet dit i 2014.
Reservehuset er en moderne og velutstyrt bygning, et lager for kunsten som ikke er stilt ut, og har verksteder for innramming, konservering og restaurering. «Lageret» er plassert nord i byen og har svært høye sikkerhetsanordninger. På guidede turer kan publikum gå rundt og gjennom glassvegger studere konservatorene i arbeid med konservering av møbler, gjenstander, skulpturer og malerier.
To adskilte avdelinger tilknyttet Eremitasjen
Den keiserlige porselensfabrikk med sitt museum fungerer som en tilknyttet avdeling og ble lagt under Eremitasjen i 2002. Her kan man se mesterverk fra alle perioder av fabrikkens historie fra de startet produksjon i 1744. I salene vises eksempelvis små mannlige porselensfigurer med datidens parykker på kjente personer fra 1700-tallet, revolusjonshelter fra 1920- og 1930-tallet, litterære karakterer fra Nikolaj Gogols bøker og avbildede kjente kunstverk av abstrakte kunstnere som Kazimir Malevitsj.
Også Mensjikov-palasset på øya Vasiljeskij i Neva-deltaet er tilknyttet Eremitasjen. Det er et av St. Petersburgs eldste herskapsboliger, bygget mellom 1710 og 1727. Det barokke, okerfargede palasset ble tegnet til prins Mensjikov, som var nær venn og rådgiver for Peter den store. Bygget har en stor samling russisk kunst og kunsthåndverk fra 1700 til 1730, gjenstander Peter den store selv laget i sitt verksted samt en rekke eminente utenlandske kunstskatter.
Direktør for Eremitasjen har siden 1992 vært Mikhail Borisovich Piotrovski.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Fasaden til Eremitasjemuseet slik det framstår i dag, sett fra elven Neva. Den tidligere kongelige residensen Vinterpalasset er bygd i senbarokk stil, etter tegninger av Francesco Bartolomeo Rastrelli. Palasset ble opprinnelig oppført til keiser Peter den store og sto ferdig i 1762.
Eremitasjekomplekset med Vinterpalasset i forgrunnen og Generalstabsbygningen på den andre siden av Slottsplassen. Midt på plassen er Aleksandersøylen plassert, ruvende med sine 47,5 meter i høyden.